Synne Stensland er barnelege ved Akershus universitetssykehus og har tidligere jobbet i NKVTS, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Hun har tatt doktorgrad på sammenhengen mellom migrene, spenningshodepine og overvekt hos barn og unge og voldserfaringer.
Når hun blir spurt om noe ved studien har overrasket henne, trekker Stensland frem den sterke sammenhengen mellom overvekt og voldsopplevelser i oppveksten. Denne sammenhengen er tydelig også etter at de har justert for andre forhold som kan ha hatt innvirkning.
Hun sier videre at samfunnet ikke har tatt barn og unge helt på alvor. Hun mener det trengs rom for å snakke mer direkte med de det gjelder. Man må også endre noen oppfatninger hos de som jobber med barn og unge.
– Hjelpeapparatet er preget av å være låst av en inndeling i fysisk og psykisk. Hvis barn har migrene og sliter psykisk, må man se begge deler. Det holder ikke å gi piller mot de fysiske symptomene, sier Stensland.
Hun blir supplert av forsker Grete Dyb, som også holdt innlegg på konferansen:
– Voksne tror ikke på sammenhengen mellom barns opplevelser og deres adferd.
Problemet Dyb beskriver ble også grundig belyst under dagens første innlegg, fra Gunilla, Alexander og Harald, tre engasjerte ungdommer i PsykiskhelseProffene fra Forandringsfabrikken.
De kunne fortelle om hvordan vanskelige følelser skapt av dårlige erfaringer i oppveksten fikk sitt uttrykk i utagerende adferd. Ungdommene sa at de manglet språk overfor voksne som ikke tok dem og deres opplevelser og følelser på alvor. De mente at oppmerksomheten diagnoser og adferd får er lite konstruktiv og at hjelpeapparatet bør bli mye flinkere til å se mennesket bak, eller som Alexander sa det:
– Man kan ikke sette en diagnose på noen uten å ha vært dypt inn i hjertet og sett.
Han fikk en diagnose tidlig, og mener at dette snarere sto i veien heller enn å være til hjelp.
Gunilla spør: – Man kan legge en demper på adferd, men vet dere grunnen til at barn og unge velger dette språket?
PsykiskhelseProffene var også veldig klare på at de voksne må gjøre seg fortjent til tillit.
– Man må føle seg trygg på at de bryr seg – kjenne det varme blikket. Vi merker fort om energien er feil, sier Harald. Han tilføyet at han satte pris på at om de voksne som møtte dem var litt sære, og kanskje gjorde en tabbe alle kunne le litt av. Når hjelpeapparatet var altfor «korrekte» i fremtoningen ble han engstelig.
Ungdommene la til at tillit blir umulig dersom barn og unge som opplever vonde ting hjemme finner ut at hjelpeapparatet har gått til foreldrene med informasjon de har fått i det som ble oppfattet som fortrolige samtaler.
