I skyggen av positiv psykologi

Forleden dag overhørte jeg en samtale mellom to kvinner. Samtalen forløp omtrent slik:

– Jeg har tatt kontakt med en psykolog, og jeg får time snart.

– Du trenger da ikke psykolog, det er bedre å gå til en coach.

– Åh … ?

– Ja, psykologer er så problemfokuserte, de skal ha deg til å gå i dybden, og det trenger du ikke. Coacher er mer opptatt av deg, og hva du kan få til, de har liksom et mer positivt fokus på deg og dine ressurser, og det går mye raskere

– Ja, vi får se.

En del av meg hadde så lyst til å bryte inn i dialogen med mine protester. Den korte utvekslingen fikk meg til å reflektere rundt psykologiens rolle i og bidrag til et samfunn som lar seg forlokke av det raske, det overfladiske og det positive. Er det sant at psykologer er unødig problemfokuserte og må gå i dybden? Har den store utbredelsen av coaching også vært på grunn av psykologens insitering på problem- og dybdefokus? Burde psykologien bli mer positiv?

Ja, mente flere psykologer på 90-tallet og dannet en ny gren innen vitenskapelig psykologi, kalt positiv psykologi. Positiv psykologi setter søkelys på subjektivt velvære, positive følelser og livskvalitet. Med rette, kunne en si, tar denne grenen av psykologien et oppgjør med hvor mye plass mentale lidelser, negative tanker og adferdsproblemer har fått i psykologifaget. Denne nye bølgen har bidratt til en eksplosjon i den delen av selvhjelpsindustrien som har følgende beskjed til deg og meg: «Du klarer det om du vil», «Du kan bli den beste versjonen av deg selv» og «Din lykke avhenger av deg alene». Ja, positivitet og et søkelys på vårt eget ansvar for hvordan vi føler oss og oppfører oss, har sin plass. Samtidig har psykologien en annen rolle enn å få oss til å tenke positivt. Psykologiens rolle er å bidra til samfunnet gjennom å hjelpe oss med å se hele virkeligheten om oss selv.

Positiv psykologi bidrar til at individet og dets velvære tar førersetet i vår daglige streben etter å bli et selv. Dermed er ikke denne grenen av psykologifaget bedre enn deler av den kliniske psykologien som leter etter individets symptomer og plasserer lidelsen i personen og ikke i sammenhengen vedkommende lever i. Positiv psykologi utstyrer oss med et språk som frarøver oss evnen til å se oss selv i en større sammenheng og ikke minst til å bli til borgere som kan forandre våre samfunn. Om psykologien bare evner å forklare at grunnen til at Mathilde strever er at hun tenker negativt og ikke investerer i seg selv og i positive aktiviteter, men samtidig overser at hun bor trangt, stadig må kutte i matbudsjettet til sine barn og jobbe lengre skift for å få endene til møtes, har den feilet i sitt samfunnsoppdrag.

Å tenke kun positivt, og på eget velvære og egenpleie i et samfunn og en tid med økologisk katastrofe, klimaendringer, krig, barnefattigdom og manglende omsorg for de eldre, er å invitere til kollektiv fordreining av virkeligheten og dyrking av et selv som best kan fylles opp av helt andre ting. Psykologiens rolle er å være en motkraft til det som skyver oss i retning av individuelle og kommersielle løsninger som hindrer deg og meg i å se andre grunner til at Mathilde strever. Og kanskje enda viktigere; utstyre oss med en forståelse, – av oss selv, ja -, men også av det større «oss» og samfunnet vi er en del av. Så, nei, psykologien trenger ikke blir raskere og overfladisk og i hvert fall ikke positiv, men den trenger et mer kritisk, politisk og økonomisk perspektiv i søkelyset på hva som gjør oss lidende, ulykkelige og ufrie. •

Dette er en kommentar. Artikkelen gir uttrykk for skribentens meninger.