- Forfatter og psykolog. Arbeider som forlagsredaktør i Gyldendal Akademisk.
- Har skrevet novellesamlingen Palliasjon (Aschehoug, 2022).
– Her om dagen slo det meg at jeg skriver om det jeg er redd for. Situasjoner jeg får en uggen følelse av å tenke på, sier novelledebutant Kjersti Bergersen.
Som litterære ferskinger flest, har ikke Bergersen fått mange anmeldelser av novellesamlingen Palliasjon, men de få hun kan vise til har vært begeistret. En kritiker mente at det måtte være Bergersens bakgrunn som psykolog som sikret den gode menneskekunnskapen. Forfatteren selv, som i dag jobber som forlagsredaktør, tror levd liv og ikke minst evnen til å tenke negativt, har vært vel så viktig.
– Jeg har veldig lett for å se for meg hva som kan gå galt, forteller hun. – Jeg tar ikke for gitt at noe skal gå bra.
Nedturene som de åtte jeg-fortellerne baler med er blant annet avbrutte kjærlighetsforhold, barn som ikke blir født eller mister livet, utroskap, uaktsomhet med fatale konsekvenser og anger på partnervalg. Alle er på et sted i livet de prøver å flykte fra. Ikke nødvendigvis gjennom handling, men ved å lengte tilbake til det som var eller drømme om en annen utgang. Palliasjon betyr smertelindring.
– Mange av jeg-fortellerne er i situasjoner de kunne valgt å gå ut av eller endre innstilling til. Men når er det egentlig riktig å ta grep og bryte opp og når må man bare stå i det som gjør vondt å tåle? Det er de store dilemmaene i livet synes jeg, å kjenne de grensene og vite forskjellen. Mennesket har en stor evne til å tilpasse seg, som jeg synes er veldig interessant. Noen ganger forblir vi i noe som ikke er bra for oss, bare fordi det kjente er det trygge.
I skrivearbeidet måtte Bergersen legge vekk psykologens behov for å hjelpe.
– Man vil jo gjerne at folk skal ha det bra, og det gjelder fiktive personer og. Arbeidstittelen min var Stå i ubehaget! Det som er fint med noveller, er at vi møter karakterene i et begrenset tidsrom. Selv om de ikke har det så bra nå, går det kanskje bedre med dem en uke senere.
Bergersen sier plasseringen er tilfeldig, likevel er den første novellen, En del tid, lagt til et terapirom.
Som i alle novellene er informasjonen sparsommelig. Kjønn, bakgrunn og hva som faktisk står på spill kommer sakte til syne. Det er hva personene tenker og gjør som er det viktigste for Bergersen, ikke nødvendigvis hvem karakterene er. I åpningsnovellen er det tydelig at identitet, «hvem er jeg nå?», er et åpent spørsmål for karakteren også. Den indre dialogen handler om hvordan terapeuten ser henne, noe hun prøver å utfordre med drøye svar. Det blir til en slags duell mellom pasient og terapeut.
– Hva tenker du om maktbalansen under terapi?
– For en terapeut er det jo mye mindre som står på spill enn for pasienten. I denne novellen prøver nok karakteren å få makt over terapeuten nettopp for å veie opp for den skjevheten, noe jeg tror er ganske naturlig i en slik situasjon, bevisst eller ubevisst. For noen er det lettere å ta imot hjelp enn for andre, det blir viktig å oppleve seg som en aktør og ikke bare som en passiv mottaker, svarer Bergersen.
– Tror du det ligger mye god psykologisk hjelp også i litteraturen?
– Er man en søkende tenåring eller et menneske i en moderat livskrise, tror jeg absolutt det er hjelp i litteraturen. Jeg merker jo hvordan jeg velger hva jeg leser etter hvilke behov jeg har. Nå trenger jeg noen som kan si noe om dette, eller som kan være en støtte på en god måte.
Selve skrivingen beskriver hun som en måte å tenke på. Hun leter på mobilen, finner et sitat av forfatter og professor Jan Grue, hvor han referer til en erkjennelse etter et skrivekurs: «Jeg fikk en sterk fornemmelse av hva skriving er for meg. Finne ordene for tankene som ennå ikke er tenkt ut, og ved hjelp av disse ordene gi tanken dens klarest mulige form».
– Det kjenner jeg meg veldig igjen i. Jeg skriver for å få ut tanker, legge noe bak meg eller se for meg alternativer og den andres perspektiv, jobbe videre med noe.
– Så skrivearbeidet blir en slags terapi?
– Ja, det kan du si. Det er det ikke alltid behagelig, men det er jo absolutt ikke terapi heller. •