Ukentlig mottar jeg henvendelser fra fortvilte pårørende, som brutalt og nådeløst har mistet, eller frykter de vil miste, folk de elsker. Selvmord rammer store grupper mennesker, og samfunnet går glipp av viktige ressurser.
Selv om vi har fått handlingsplaner, nullvisjon og stadig bedre kunnskapstilfang, så er det ikke godt nok. Festtalene om prioritert og målrettet innsats for selvmordsforebygging har så langt ikke gitt store synlige effekter. År etter år dør over 600 mennesker i selvmord bare her i Norge. Mange av disse kunne vært forhindret hvis vi tok i bruk kunnskapen vi allerede har om hva som virker.
Det er på tide å fylle begrepet «ingen å miste» med et innhold som faktisk gir mennesker den hjelpen, støtten, trøsten og bekreftelsen de trenger slik at de makter å leve videre.
Rådet for psykisk helse jobber kontinuerlig med å spre kunnskap for å redusere risikofaktorer og bygge god psykisk helse. I selvmordsforebyggingen må vi jobbe med å skaffe mer kunnskap, ta den i bruk og satse på forebygging og behandling med både finansiering og kompetente behandlere. Vi må kvalitetssikre behandlingen, gjøre den tilgjengelig og sørge for å tette hullene i sikkerhetsnettet etter utskriving fra behandling.
Overgangene er høyrisikoperioder, særlig den første tiden etter utskriving, der altfor mange skrives ut til ingenting. Sjansen for å føle seg bedre øker betraktelig om man sitter igjen med et inntrykk av at noen faktisk bryr seg om hvordan du har det. Oppfølging og konkrete avtaler etter utskriving er derfor helt essensielt for å ivareta mennesker i risiko. I snitt tar noen som allerede er tilknyttet behandlingsapparatet livet sitt annenhver dag. Ett av tiltakene som har effekt er å redusere tilgang til metoder. Vi vet blant annet at sikring av bruer bidrar positivt, og derfor må det skje over hele Norge.
Generelt må vi inn tidligere med forebyggende tiltak. Vi må innrette mer målrettet innsats for å fange opp mennesker i livskriser og vanskelige livssituasjoner over tid. Samtidig burde vi implementere opplæringsprogrammet YAM, Youth Aware of Mental Health, for ungdommene. Vi vet at det virker. Hvorfor bruker ikke alle landets ungdomsskoler det da?
Nå må vi spisse innsatsen mot de gruppene der vi vet at risikoen er overhengende. Er du for eksempel utsatt for seksuelle overgrep som barn, kan du gange risikoen din for selvmord med 3. Vold og omsorgssvikt øker risikoen med 2,5. Lever du med psykiske belastninger, lidelser eller rusproblemer øker risikoen for at du møter punkter i livet der du ikke føler at du orker å leve. Mennesker utsettes for tap og konflikt. Noen trenger lang behandlingstid. Derfor må det være både tilgjengelig behandling, kortere ventetid og lavere avvisningsprosent enn i dag. Det må være nok døgnplasser, og sterkere kommunal innsats.
Vi vet mye om hva som kan utløse selvmordstanker eller selvmordsforsøk. Nå må vi bruke denne kunnskapen og sørge for hjelp og behandling som fungerer.
Samfunnets og velferdsstatens strukturer bør styrkes så alle har noe å stå opp til – slik at også mennesker i risiko får mulighet til å bygge gode og meningsfylte liv der de deltar i fellesskapet.
Samtidig må vi huske at vi alle kan gjøre noe. Relasjonell kontakt holder liv i folk. Vi kan fortsette å bry oss og blande oss inn i andres liv ved problemer, tap og konflikter. Vi kan alle være aktivt oppsøkende. Det å investere i nettverk og venner er gull fra tidlig alder. Det å lære om hva som bygger god psykisk helse og ha et språk for både gode og vanskelige dager er livreddende. Det er ikke alle forunt å vinne foreldre- og sosial støtte-lotteriet.
Et selvmord er alltid tragisk. Det preger etterlatte og pårørende, det påvirker nettverket i den bredere kretsen og det gjør samfunnet fattigere. I 2020 var det 639 mennesker som døde av selvmord. Nå må vi sette oss et mål om å få ned tallene og hjelpe flere.
Dette debattinnlegget av Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse, er publisert mange av landets lokalaviser.
