Unge som sliter må få hjelp uten diagnose

Barn og unge med «uavklarte tilstander» er taperne i jakten på god og effektiv hjelp i psykisk helsevern. Vi kan ikke fortsette å ha det sånn at du må ha en diagnose for å få oppfølging. Sliter du så sliter du – det er funksjonsnivået som er viktig, og ikke hva vi kaller symptomene.

Altfor mange barn og unge går i dag en runddans i et system som mangler både smidighet og målretting. Selv om du har stor symptombelastning kan saken din krasje og hjelpen utebli når problemene du erfarer ikke passer inn i diagnosesystemene. For veldig mange forverres situasjonen mens jakten etter hjelp som virker pågår. Et sentralt mantra i helsevesenet er tidlig inn. For barn og unge med uavklarte tilstander er det tvert imot ventetid og avvising som ofte blir realiteten.

Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) undersøker alvorlige hendelser og forhold, og 30.11 kom de med rapporten Ungdom med uavklart tilstand. Det er sjokkerende lesning, men dessverre ikke overraskende.

Rapporten forteller historien om Jonas – en snill, glad og aktiv gutt i en søskenflokk på tre. Da han begynte på skolen sleit han med lesing og skriving, men hadde ikke dysleksi. Foreldrene til Jonas var oppgitt over at det gikk mye tid på utredning, uten at det kom hjelp og oppfølging i klasserommet. Jonas drømte om å bli ingeniør. På ungdomsskolen tiltok problemene, og Jonas fikk høyt fravær og store kunnskapshull. I 10. klasse var både skole og hjem bekymret. Skolefraværet gikk oppover, men Jonas kom inn på studiespesialisering på særskilt grunnlag. Han begynte å klage på magesmerter og hodepine, uten at legen fant noe galt. Jonas drømte om å lykkes og ville gjerne være normal. På videregående fikk Jonas konstatert dysleksi og konsentrasjonsvansker med behov for spesialundervisning. Til slutt ble han henvist til BUP som en konsekvens av «mange uklare faktorer». BUP ga avslag fordi vanskene ikke var alvorlige nok. De mente kommunen skulle ivareta problematikken. Legen prøvde igjen. Han uttrykte sterkt at det var behov for utredning. BUP var uenige og henviste til kommunen. Seks uker senere tok Jonas sitt eget liv uten at spesialisthelsetjenesten noensinne hadde vært i direkte dialog med han. Han ble 17 år.

Altfor mange av oss vil gjenkjenne denne historien uansett om vi kjenner eller har hørt om Jonas før. Denne gjenkjenningen er i seg selv et uttrykk for et samfunnsproblem. Vi har så mange barn og unge som trenger hjelp uten å få det. I realiteten eksperimenterer vi med unges liv og helse. Vi trenger systemer som sørger for at barn med uavklarte tilstander får en reell mulighet til hjelp og støtte fra det tidspunktet vi ser at de sliter. Vi må selvsagt investere i kompetanse, samhandling og ressurser.

Helt konkret mener jeg at vi må knytte alvorlighetskriteriet til funksjonsnivå, slik at uavklarte tilstander får en reell vurdering og behandling. Når vi møter uavklarte tilstander av en viss alvorlighetsgrad bør det slå ut i en samhandlingsavtale mellom de ulike behandlingsnivåene og familien. For vi ser av rapporten at risikoområdene knyttet til kommunal samordning ikke akkurat er småtterier.

Ukom trekker frem at det er uavklart hvem som har ansvaret for barn og unge som har det vanskelig over tid, og påpeker at oppfølgingen i seg selv er mangelfull. Variasjonen i tjenestetilbudet er stor. Tilsynsmyndighetene leverer ikke alltid gode helhetsvurderinger, og vi får en negativ synergieffekt ved at ansvar og samhandling fortsetter å glimre med sitt fravær i tjenesten. Avslag fra BUP kan i seg selv være en risiko, og Ukom påpeker nettopp at et avslag er særlig risikabelt for ungdommer med uavklarte tilstander og der ulike instanser har forsøkt å hjelpe over tid. Rapporten konkluderer med at lovgivningen for unge som ikke får en diagnose ikke fungerer etter intensjonen, og vi hører at mange av utredningene ikke følges opp i tjenestene. Systemets kompleksitet gjør oppgavefordelingen utydelig.

Det er store oppgaver som ligger foran oss før vi har et sikkert tilbud på plass til unge som sliter. Å avvise tilstander som er av en karakter som kan ende i selvmord er et iboende sjansespill. Og når vi ser avvisningsprosenten og hvordan den geografisk spriker rundt i landet fra 56 – 8 % må man jo undre seg over hvordan det i det hele tatt er mulig. Den store variasjonen kommer nemlig uten noen form for faglig begrunnelse. Dette er urovekkende og en betydelig risiko for pasientsikkerheten.

Vi snakker tross alt om barn og unge. Hjelpeapparatet må romme alle som trenger det.

Jonas’ historie endte på verst tenkelige måte. Omkostningene for han selv, familien og samfunnet er enorme, og av en slik karakter at vi ikke kan akseptere det. Nå må vi lære av feil og mangler som påpekes i gjennomgangen av hans historie, og lage et hjelpeapparat som vurderer symptomtrykk og funksjonsnivå fremfor formelbaserte diagnoser.

Dette innlegget av Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse, har stått på trykk i flere av landets lokalaviser.