Selvmordsrisiko på avdelingen

Vi har ikke oppdaterte tall på hvor ofte pasienter tar livet av seg når de er innlagt. Men vi vet at det skjer. Etterpå vil fortvilte og sinte pårørende naturligvis finne ut hva som skjedde. Hvor sviktet det, hvilke rutiner ble fulgt, hvilke ble ikke fulgt? Mange har levd i høyspenn over tid og slappet kanskje av for første gang på lenge rett før tragedien oppsto. Det er veldig krevende å leve med den usikkerheten det innebærer at en som står deg nær står i selvmordsrisiko, og for de aller fleste er det en lettelse og trygghet når innleggelsen er et faktum og hjelpen på plass i form av et sykehusopphold.

Regjeringens handlingsplan for forebygging av selvmord påpeker funn fra Statens helsetilsyn som viser at helseforetakene i for liten grad lærer av tidligere kjente feil. Det omhandler mangler i utredning og behandling, variabel kvalitet på vurderinger av selvmordsrisiko, svikt i samhandling og mangel på behandlingsplaner og kriseplaner. Videre står det at «pakkeforløpene møter disse utfordringene i stor grad». Gjør de virkelig det?

Fire slike saker er nylig kommet til advokat Helge Hjort, som forteller til magasinet Psykisk helse at etterlatte opplever å bli overkjørt. I disse sakene har Helsetilsynet spurt behandlingsstedene som sier at alt er ok, og det er dermed ikke funnet grunn til videre tilsyn. Alle kan tenke seg at det svaret til etterlatte pårørende er som å vri kniven om i såret. Dersom behandlingsstedene har fulgt rutinene, og pasientene tar livet sitt på sykehuset, er rutinene ikke gode nok. Det er ikke holdbart at personer med høy risiko for selvmord skal ta livet sitt under behandling i psykisk helsevern, spesielt ikke under innleggelse. Her må det mer til, både av rutiner og selvransakelse.

Samtidig må ikke bare helsevesenet, men hele samfunnet ha to tanker i hodet på en gang. Hva er det som gjør at noen ser livet som så uutholdelig at døden ser bedre ut? Vi er inne i en ny runde med stengte klasserom, møteplasser og fritidstilbud, begrensninger på reiser og sosiale sammenkomster og kraftige innstramminger på våre sosiale liv, for mange selve sentralnerven i tilværelsen. Vi vet at ensomhet er farlig, og nå blir det flere som blir mer alene, uvisst hvor lenge.

Vi er inne i en tung tid nå. Men det fins noe som hjelper. For å sitere en sentral dikter i norsk litteratur, Halldis Moren Vesaas, i «Tung tids tale»: Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det: vi.

Det gjelder ikke bare den enkelte, det gjelder også hjelpeapparatet. Når én ung person tar livet sitt, gjelder det alle. Alle steiner må snus i arbeidet med minimere risikoen for selvmord. Det er riktig at de aller fleste får god hjelp og lever videre etter innleggelse med selvmordsproblematikk. Helsepersonell gjør en god jobb, og det er ingen enkeltpersoners skyld at noen tar livet sitt. Samtidig er det lederes og helsepersonells ansvar å forbedre praksis og lukke avvik. Hvordan kan vi redde flere, må være det sentrale spørsmålet.

Av Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse og Cathrine Th Paulsen, redaktør i Magasinet Psykisk helse