Redd, rusa og rasende på reality-TV

Er andres elendighet underholdning når de er redde, rusa og rasende? Holder det å si at målet er at vektere, politifolk og helsepersonell sin hverdag belyses, og at resultatet er bedre rekruttering til yrkene? Det er både frivillige og ufrivillige aktører som deltar. Det er ingen angrefrist på nett og tv.

Reality-TV kan på sitt beste være virkelighetsnært og informativt, som for eksempel «Petter Uteligger», som formidler svært gode portretter av tunge rusmisbrukere som lever på gata, bor på hospits etc. Reality-programmer med mening er også «Stemmene i hodet» der stemmehøring, psykoseproblematikk, utfordringer og muligheter fører til økt kunnskap, eller «Jeg mot meg» der modige ungdommer byr på seg selv og livets utfordringer, satt i en ramme med oppfølging og spørsmålet hvorfor får en plass. Deres egen deltakelse betyr hele forskjellen. Vi som publikum blir invitert inn i terapirommet og får innsyn i gruppeterapi som metode. Det er hjelp å få.

Disse seriene har på sitt beste fungert som folkeopplysning, og bidratt til å de-stigmatisere tunge rusmisbrukere, psykiske lidelser og avkledd en del av våre gjengse fordommer. Seriene har òg vist at mennesker som havner lengst ned på samfunnsstigen kan være hvem som helst; deg og meg; folk med ordinære, velordnede liv bak seg. Lagt i hendene på seriøse aktører, kan medieeksponering av mennesker som er villig til å gi tilværelsens allmenne utfordringer et ansikt, virke både samlende, utviklende, håpefullt og forebyggende.

På sitt verste kan reality-TV fremstå som tilsynelatende «realistisk», men benytter virkemidler som får det til å skinne gjennom at hovedmotivene fra produsentenes side er å underholde og tjene penger på deltakere som heller burde beskyttes fra seg selv, og ikke tilbys bred sende-flate eller -tid på tv-skjermen. Produksjoner som lar mennesker eksponere seg til allmenn latterliggjørelse er utspekulert utnyttelse av både tv-mediet, de involverte og (et ureflektert?) publikum.

Når det gjelder det såkalte «rampelyset» har vi for lengst lært at det skinner altfor sterkt, legger alt rundt en i mørke, og lar den eksponerte stå overrumplet og alene tilbake når det brått slukkes. Et eksempel er «kjendisbloggere» som lever ut det som kan oppfattes som umoden forvirring og forfengelighet i full offentlighet. Bloggere – vår tids influensere (påvirkere) er for en god del unge mennesker også rollemodeller, og bidrar til urealistiske, usunne forventninger om at et overfladisk «kjendisliv» er noe å trakte etter kombinert med et stadig eskalerende behov for å bli «likt» på sosiale medier.

Pressens Vær Varsom-plakaten, de etiske normene gjelder ikke her, men må de være fraværende? Er det samfunnsnyttig? Når dette i tillegg kombineres med hovedpersonenes «bekjennelsestrang» om tilværelsens utfordringer - fysisk som psykisk - kan det bidra til at vi dessverre tar unødvendige skritt tilbake fra der vi faktisk har klart å komme når det gjelder å kommunisere om, òg bygge god psykisk helse.

Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse

Debattinnlegget er publisert i flere medier, her fra Oppland Arbeiderblad, 15. mars 2018.