Ydmykelse har mange uttrykk

Bildet får meg til å tenke på en ung pasient jeg hadde for noen år siden. Han forteller hvordan han ble grusa om sommeren og dynka om vinteren på skoleveien. Armene fulle av arr etter selvskading forteller sine tydelige spor.

Dette er mobbing på skolenivå. Terapirommene er fulle av slike historier. Men også om mobbing i voksen alder, gjerne foretatt på arbeidsplasser. Her handler det ofte om dårlige sjefer som har makt til å ydmyke, å fornedre, å krenke. For ydmykelse har mange uttrykk. Andre ord kan være sarkasme og hån, kritikk, neglisjering og forakt. Hersketeknikker kan også være uttrykk for ydmykelse. Tre vanlige former er latterliggjøring, baksnakkelse og usynliggjøring. Usynliggjøring kan for mange være enda verre å forholde seg til enn både baksnakkelse og latterliggjøring. For da er de i alle fall, sier de. Alle de tre maktmidlene kan skape usikkerhet og opplevelse av ensomhet. De kan i tillegg gi en følelse av å ha blitt utsatt for ondskap.

Ydmykelse fører ofte til følelse av avvisning, og dermed nedsatt selvfølelse. De ydmykede stiller seg spørsmålet: Hva er det med meg som gjør at jeg ikke er verdig de andres blikk?

Pasienten min som ble utsatt for mobbing, utviklet sosial fobi. Jeg antar at jenta som satt alene i skolegården også kan ha utviklet dette. Det er ikke lett for barn som blir mobbet å se at mange av mobberne selv føler seg små. De utvikler en iboende angst for å bli latterliggjort og ydmyket – som fortsetter i voksenlivet.

Således fører ydmykelse til en opplevelse av forlatthet og ensomhet. Og ikke minst; til skam. Konstant opplevd ydmykelse fører ofte til det vi kaller giftig skam – som sannsynligvis er kilden til de fleste av de psykiske problemene våre.

Evelin Lindner er en norsk-tysk psykolog og lege som har skrevet flere bøker om ydmykelse. Hun mener at ydmykelse har en enorm sprengkraft. I et intervju i Aftenposten sier hun at hennes erfaring er at ydmykelse i en eller annen form ligger under nær sagt alle kriger, alle terroraksjoner, all vold.

Lindner betoner at vanlige reaksjoner når vi blir ydmyket er apati, depresjon og dyp skamfølelse. Men det er viktig å forstå at noen kan bli aggressive og ønske å ta hevn. Spesielt når ydmykelsen har vært langvarig, om den er foretatt av foreldre, medelever eller andre, kan det føre til eksplosiv hevn. Ifølge Lindner er dette bakgrunnen hos nesten alle de som står bak skolemassakrer i USA.

Lindner mener det er tre faktorer bak ydmykelse. Det er å bli trykket ned. Å bli gjort hjelpeløs. Og å bli fratatt noe.

De aller fleste av oss har nok ydmyket andre, i større eller mindre grad – ubevisst eller med hensikt. Jeg kan skamfullt erindre episoder der jeg ufrivillig har ydmyket noen. Og jeg kan fantasere om hevn hvis jeg blir utsatt for krenkelse, fornedring.

Å være et verdig menneske krever at vi er bevisst på slike impulser (selv om de sjelden blir gjennomført), om å krenke andre. Vi kan starte med å prøve å tøyle våre tendenser til baksnakkelse og heller være bevisst på å fremsnakke andre.

Ydmykhet er et annet mål. Å være ydmyk betyr ikke å være ydmyket: Det handler om å prøve å være åpent nysgjerrig på og aksepterende for andres meninger, følelser og verdier. Lytte til de andre og gå inn for å forstå det som kan føles fremmed for oss uten å fordømme. •

Dette er en kommentar. Artikkelen gir uttrykk for skribentens meninger.