Vinnerbidrag Skriv 2017

«Legg deg med oss,» sier jeg med hes stemme. Til tross for at øynene mine er sammenklistret av søvn, kan jeg se det slitne blikket hennes i mørket. Nervene hun bærer på, er så synlige i ansiktet hennes. Hun hikster mens hun krabber seg over meg for å legge seg i midten av sengen. «Jeg prøvde de meditasjonsteknikkene ...» stotrer hun. «Pust med magen,» sier jeg. Stryker henne i håret, forsøker å være den modne. Den avmålte. Pulsen hennes roer seg før den øker i intensitet igjen. «Jeg orker ikke mer,» sier hun. Kryper seg helt inntil meg. Jeg får lyst til å si det samme. Fem år uten bedring gir ikke akkurat grobunn for optimisme. Hvem hadde trodd at Nora skulle bli en person som er livredd for å få hjertebank av en kopp med kaffe? Nora var jenta som fikk til ting. Frid påpeker det alltid på Tupperware-møtene. «Også Nora da, stakkars,» sier hun. «Alt så jo så lyst ut for henne.» Jeg hater Frid. Hun snakker stygt om jenta mi bak min rygg. Messer om at Terje og jeg presset henne, om at svømmingen ødela henne. Jeg har så lyst til å fortelle henne at hun ikke har snøring på hva hun snakker om. Terje rører seg i den andre enden av senga, brummer forsiktig som for å orientere seg i rommet. Etter noen sekunder reiser han seg. «Jeg legger meg på sofaen,» sier han. Han sier ofte at jeg er for dullete, at det ikke er plass til tre voksne mennesker i senga. I huset. Han tar feil. Fokus på Nora. Nora, Nora, Nora. Terje lukker døra hardt idet han går ut. Litt for hardt, som alltid. Han har i grunn alltid vært litt for hard. Nora hulker idet Terje har gått ut fra soverommet. «Det brenner i hele meg,» klarer hun å hikste frem. «Dette går over,» sier jeg og hysjer på henne. «Det skal bli bra.» Jeg kysser henne på pannen. Ber henne legge seg på magen slik at jeg kan stryke henne på ryggen slik jeg gjorde da hun var yngre. «Det er noe spesielt med dine negler, mamma. Jeg blir så rolig av dem,» pleide hun å si. Hvorfor fungerer det ikke lenger? Jeg har sagt det til Terje. «Jeg var ikke der for henne som lita jente.» «Dette er ikke vår skyld, Bente,» svarer han da. Der han kommer fra snakker man ikke om ting. Man skyver det vekk, setter et lokk på det. Som et barn som skyver alt rotet under senga når han eller hun får beskjed om å rydde rommet sitt. Nora skulle aldri flyttet til Bergen.

Jeg våkner av at Nora drar meg i armen. Innser at jeg må ha sovnet på igjen. Hun strigråter nå. Leppene hennes rister på den måten som gjør henne stygg. Øynene hennes er enda tommere nå. Det slår meg at jeg ikke lenger husker hvordan hun ser ut med sminke – det må være tre år siden hun sminket seg forrige gang. «Jeg orker ikke mer,» sier hun igjen. Hver gang hun bruker den setningen, kjenner jeg avsmak. Irritasjon over at hun kan si noe sånt i visshet om alt Terje og jeg gjør for henne. «Du kan ikke si sånn,» har jeg lyst til å si. I stedet klemmer jeg henne hardt. Kjenner den kalde kroppen hennes mot min glovarme. Jeg holder rundt henne. «Jenta mi,» sier jeg. «Jeg er så glad i deg.»

Jeg slenger beina mine over Terjes lår. Han er konsentrert om Urix-sendingen på NRK. Denne sendingen handler om Trumps valgkamp, og han er bergtatt. Han ser ikke på meg, men legger armene sine på leggene mine. Han må være det eneste mennesket jeg kjenner som er mer fascinert av ideer enn av mennesker. Hvis han hadde fått valget mellom en uke alene på hytta og en tur med gutta til en storby, ville han valgt det første. Så lenge han har en bok i hendene, eller en tv-serie å se på, er han fornøyd. «Du kan godt ta noen tak,» sier jeg. Stryker ham på armen før jeg legger meg i en behagelig stilling i sofaen. «Hæ?» sier han. «Ja, jeg kan gjøre det,» svarer han før jeg rekker å gjenta. Nora er på fest. Forhåpentligvis er hun er langt nedi vinflasken jeg kjøpte til henne. Hun hadde tenkt til å dra ned på senteret for å kjøpe flasken, men jeg gjorde det for henne. Jeg, av alle, vet at det er folkemengder og stress som trigger henne aller mest. Det slår meg at det er altfor lenge siden jeg har vært nær Terje, og jeg setter meg opp og kysser han på halsen. Han ser på meg, sukker før han svarer. «Bente, jeg er veldig interes…» Jeg rister på hodet. «Glem det, bare se på,» sier jeg. Finner i stedet frem strikketøyet. Vet hvor glad Nora er for at jeg strikker Skappelgenser til henne. Jeg tar en slurk av teen som står foran meg på bordet. Terje og jeg pleide å drikke rødvin hver kveld. Snakke sammen. «Jeg er stup ferdig,» sier Terje idet programmet er ferdig. Jeg ser på klokka. Nesten elleve. «Så rart at Nora ikke har kommet hjem enda,» sier jeg. «Kanskje jeg skal slå på tråden, kanskje sende ei melding?» Terje svarer ikke, går med bestemte skritt mot badet. «Jeg sender ei melding,» sier jeg. «Kanskje hun bare koser seg.» Terje har munnen full av tannkrem idet jeg kommer inn på badet. Det slår meg at duftlyset jeg alltid pleide å tenne om kveldene, har stått utent altfor lenge. Vi pusser tenner i stillhet. Jeg shotter skyllemiddelet og gurgler, mens Terje gjennomfører sin vante rutine med tanntråden. «Så kaldt det er her,» sier han da vi kommer inn på rommet. Av en eller annen grunn påpeker han det hver eneste kveld, før han tar på seg den håpløse, lyseblåe pysjen etter å ha brettet sammen klærne sine på fotskammelen han har stående på sin side av senga. Jeg slenger fra meg klærne på stolen som står på min side, og dumper naken nedi den myke senga. Terje finner kjapt frem boka si. For tiden er det Kepler-bøkene det går i. Jeg åler meg over til Terjes side av senga. Forsøker å legge meg på brystet hans. Jeg har tenkt på at vi burde hatt sex i over en uke. Jeg ser han dypt inn i øynene. «Hva er det?» sier han, akkurat som at han ikke skjønner hva jeg hinter til. Jeg kysser han på halsen, drar fingrene gjennom håret hans. «Bente, jeg ...» Jeg tar hånden min nedover. «Bente, stopp,» sier han plutselig. Jeg skvetter, trekker meg unna. «Vi har ikke hatt sex på fire uker og fem dager,» sier jeg. «Jeg er bare litt trøtt, okei. Alt med Nora gjør at jeg sover dårlig om dagen,» sier han. «De nettene hun ikke sover her, vil jeg helst få så mange timer som mulig.» Nå skal han liksom dra det kortet, tenker jeg og rister på hodet. «Men tid til å lese, det har du?» Han sukker på sitt sedvanlige vis. «Jeg skulle til å legge meg, okei?» Jeg skraper underleppen opp mot den øvre tannraden. «Kan du ikke bare si det, Terje?» Jeg legger meg over på siden. «Si hva da?» spør han. Jeg svarer ikke. «Du glemmer å ta vare på deg selv oppi alt med Nora,» sier han etter en stund. Tårene triller lydløst nedover kinnene mine før de treffer lakenet. «Jeg beundrer deg virkelig for alt du gjør for Nora. Men du minner meg mer og mer om en gammel dame.» Jeg pakker sammen dyne og pute. Slenger igjen soveromsdøra og tramper med bestemte skritt ut i stua. I natt er det min tur til å sove på sofaen. •