Close Menu

Venterommet

De sitter der på morgenmøtet og skal planlegge dagen, hver og en med en bunke journaler foran seg. Og hun nye med ingen.
Tegning av Finn Graff
(Illustrasjon: Finn Graff)
– Altså, jeg og Larsen har sekstitre hver, Bjørk 41, Larsen junior som er i turnus har tjue, og du kan ta de to her, sier øre-, nese-, halsspesialist doktor Medd, som sitter øverst ved bordet til hun nye fra Tromsø. – Da blir det kanskje mye venting, sier hun. – Jeg har litt mer kapasitet. Hun snakker litt lavt, for ikke å virke dum, eller enda verre: påtrengende. – Du er ny her, du, sier Larsen. – Vi har hatt to stykker til å male veggene gule i tre dager, og vi brukte mange uker på å få tak i den bleke gul-grønnfargen, sier Bjørk. – Var ikke lett å skaffe de istykkerrevne Se og Hør-bladene heller, sier Larsen videre. – Jeg måtte sitte og rive i flere timer inne på kontoret her. Eller junior måtte, da. – Når vi først har et venteværelse, må jo noen vente, ellers er det en veldig dårlig investering sier Bjørk. – Ja, sier hun nye. – Skjønner det. Jeg har en del ærender jeg skal gjøre, uansett.
Jeg sitter på en hard, svart stol og tenker at sånn må det ha vært. Her ute sitter vi fem-seks stykker og klokken er åtte. Det er plass til nærmere tretti personer til her, vil jeg tro. Hvis hver pasient tar litt mer tid enn ytterst nødvendig, vil det akkumuleres en forsinkelse utover dagen, tenkte jeg, og var glad for å få den tidligste timen det var mulig. Men her sitter jeg da. Nå er klokken halv ni. Ingen har blitt kalt inn, men det kom en dame i hvite klær bort til en gammel mann her og snakket med ham en stund. Så gikk hun igjen. De fleste som kommer, tusler inn og setter seg på en stol. Men en mann i blå dunjakke kommer slentrende inn i rommet, smiler til damen bak skranken og går videre inn i gangen bak. Jeg kjenner ham igjen. Det er legen jeg har time hos. Eller faktisk har jeg en avtale om operasjon. Men man kan ikke bare gå inn og si her er jeg, uansett. «Bare vent, så blir du ropt opp.» Det er ikke noen alvorlig sykdom som skal opereres bort, men tiden det tar å komme inn, legge seg på benken og telle baklengs fra ti er vel enkel å regne ut. Kanskje nesen sitter litt i veien, eller at andre ting ikke er nøyaktig som ventet. Men når man faktisk skal begynne, må være mulig å regne ut ganske nøyaktig, tenker jeg. Til slutt blir jeg ropt inn. Jeg får en slags lang skjorte med stort mellomrom mellom knappene i stedet for mine klær. En sykepleier kommer og sier jeg kan sitte på stolen utenfor prøverommet og vente. Etter en stund kommer legen, han har på seg hvit frakk nå: – Velkommen, bare kom inn her først, så skal jeg se på den nesen før vi setter bedøvelse. Jeg ligger på en brisk mens han plukker litt på nesen min med diverse instrumenter. Så sier han: – Det er ingenting der! Du hadde en cyste sist du var her, og nå har du det ikke. Jeg kan ikke operere når det ikke er noe å se. Sånn er det med cyster, de kommer og går. Du får bare dra hjem igjen, og ring hvis den kommer tilbake! Så smetter han ut døren. Når jeg går, er det ingen ledige stoler der ute. •
×
Kjære leser!
Kjære leser, vi er stolte over å kunne tilby denne artikkelen gratis og tilgjengelig for alle. Magasinet Psykisk Helse er en uavhengig, redaktørstyrt publikasjon som leverer kvalitetssikret innhold med mål om å fremme åpenhet og øke kunnskapen om psykiske lidelser, forebygging og behandling.
Din støtte er avgjørende for at vi kan fortsette å dele verdifulle artikler med alle. Bidra med for eksempel 50 kroner via Vipps til 12137, og hjelp oss med å spre kunnskap og forbedre den psykiske helsen for alle. Takk for ditt bidrag!
Med vennlig hilsen Redaksjonen i Magasinet Psykisk Helse