En blid dame med kort hår og svart T-skjorte tar imot på Verket Fritid i Larvik. I kafeen i første etasje viser Heidi Kongsteien oss maleriene som henger på veggene. Verket Fritid er et tilbud til personer som av ulike grunner er utenfor arbeidslivet. Heidi Kongsteien har jobbet her i snart to år nå. – Jeg er ansatt i Larvik Læringssenter, og holder kurs, blant annet i «scrapbooking», som betyr å være kreativ med papir, pynt og bilder, forteller Heidi. I kafeen går hun rundt og prater med gjestene og er utadvendt og trygg. – Dette var utenkelig for meg for bare noen år siden. Jeg hadde så mye angst at jeg til slutt ikke kunne være alene i annen etasje hjemme hvis de andre oppholdt seg i første etasje, forteller hun.

– Jeg sluttet på videregående noen uker før eksamen. Etter det begynte jeg på flere utdanninger uten å fullføre. Da jeg var 25 år, giftet jeg meg. Nå har vi en datter og en sønn i tenårene. Før brukte jeg alle typer unnskyldninger for ikke å jobbe: barna, at vi hadde hund, at jeg skulle ta en ny utdanning, og så videre. – Hvor lenge har du slitt med angst? – Jeg har alltid vært redd for å prestere, alltid redd for ikke å være god nok, sier Heidi. Nå har hun en tatovering på innsiden av venstre underarm. «Jeg er god nok», står det.

Da barna var små, begynte Heidi å dra til morens systue for å hjelpe til. – Jeg kalte det ikke for jobb, for da hadde jeg ikke taklet det. Jeg sa at jeg gikk og hjalp til. Samfunnet forventer jo at du skal jobbe. Jeg flyktet til mamma i stedet, og jeg tenkte: Dette gjør jeg fordi jeg ikke tør noe annet. Hvis moren min forsøkte å presse meg, gikk jeg bare. Jeg oppsøkte besteforeldrene mine som bodde like ved, og satt der og furtet, forteller hun. Først «gjemte» Heidi seg i systuen, men etter hvert ble angsten bare verre. – Jeg har ikke hatt mange angstanfall, likevel har redselen for nye angstanfall styrt livet mitt. Jeg sluttet å gå i butikken, sluttet å kjøre bil, kunne ikke være alene i et rom. Hvis mannen min skulle på kurs i forbindelse med jobben, var jeg sur i flere uker. Mamma måtte komme og bo hos oss hvis mannen min var bortreist, sier Heidi. Hun vet ikke hva som er årsaken til hennes angstlidelse. – Hvorfor jeg har angst, vet jeg ikke, men jeg har alltid savnet et fang å sitte på. Jeg hadde travle foreldre. Jeg var alltid misunnelig på dem som hadde noen hjemme, sier Heidi.

Vendepunktet kom for fem år siden, da ektemannen satte foten ned. – Han orket ikke mer, og forlangte at jeg måtte begynne i behandling. Jeg begynte i gruppeterapi ved det lokale distriktspsykiatriske senteret. Der ble jeg kjent med Cecilie Verde, som er sjef her på Verket Fritid. Cecilie lurte meg til å bli med i band og revy. Jeg spilte bassgitar i husbandet! Etter hvert klarte jeg å kjøre fra hjemmet mitt i Sandefjord, og så lurte Cecilie meg til å være vikarlærer for et kurs her ved Verket i Larvik. Jeg skulle lære bort scrapbooking. Vi var 7-8 personer som klippet og limte og lekte med papir. Jeg tenkte ikke engang over at det var skummelt, for det minte jo ikke om en jobb. To dager i uka var Heidi kursleder. – Cecilie sa: «Du er jo den fødte lærer!» Jeg, som bare var innom på besøk, som jeg hadde tenkt, fikk ros. Nå har jeg vært her i halvannet år og får lønn for jobben. Det var også veldig skummelt i starten, for når en får lønn, er det jo alvor.

Heidi smiler. Men å få ros er heller ikke enkelt, forteller hun. – Jeg har holdt foredrag på konferanser og andre arrangementer. Første gang var i Stavanger. Cecilie lurte meg med på det også. Etterpå kom folk bort til meg og klappet meg på skulderen og sa jeg var så flink, og at jeg burde skrive mer. Det var også veldig skummelt. For hvis man innser at man kan noe, da er det som om man skryter av seg selv. Jeg er ikke vant til å være god til noe, og da blir det vondt at noen sier jeg er god, sier Heidi. Hun ser ut i rommet, og forsøker å sette ord på skamfølelsen som ros utløser. – Det er vanskelig å sette ord på. Jeg måtte lære meg å si «takk!» til ros. I starten var det ekkelt. Men da jeg lærte at det er uhøflig å avvise en kompliment, ble det lettere. – Har du følt deg som et offer? – Nei, jeg har alltid følt at det var min skyld at jeg ikke får til ting, sier Heidi.

Heidi Kongsteien har også hatt behandling hos psykiater, og har gått på NAV-finansiert «trinn for trinn»-kurs. – Det viktigste rådet jeg har til andre i samme situasjon, er å drive med noe man er interessert i, slik at det virker som en hobby, ikke en jobb. Jeg var livredd for å jobbe med alt mulig: å sortere post, eller stå ved kopimaskinen. Det hjalp ikke at det var enkle oppgaver. Jeg måtte drive med noe jeg kunne. Dessuten er det viktig å ha en overordnet som du kan gå til og spørre når du føler deg dum. Ikke tro du skal klare alt på én dag. Ta ett skritt av gangen. – Hva vil du si til arbeidsgivere? – Jeg skjønner at man kvier seg for å ta inn personer med psykiske problemer, men jeg håper de ikke lar seg skremme likevel. Det er mange myter om psykiske problemer, men det er ikke smittsomt. Man må tørre å snakke med hverandre. De fleste kan jo kjenne på angst og lav selvfølelse. Alle skjønner hva dette handler om.

Ekteskapet overlevde krisen for fem år siden. I dag er ikke Heidi så avhengig av mannen sin. – Nå tør jeg å være alene, og datteren min og jeg er mye på hytta sammen mens mannen min og sønnen min er hjemme i huset. Nå er vi så mye borte fra hverandre at jeg ofte kjenner at jeg savner mannen min. Dermed oppdager jeg ham på en ny måte, sier Heidi. Her på Verket i Larvik har hun funnet en trygg havn. – Det begynte med at jeg torde å si ja til å spille i band. Den gang var det utenkelig at jeg en gang kom til å få fast jobb. Ved å tørre å si ja den gangen åpnet alt seg. •