Ut av mørket

Når man kommer inn i Momentum Kunsthall i Moss, er alt først helt svart, med unntak av noen få lysstråler fra spoter i taket. Veggene er nakne, gulvet er av betong. Etter hvert begynner mørkesynet å virke, og flere og flere menneskefigurer trer fram. Man kan gå rundt i rommet, fra figur til figur. Å se utstillingen til Marian Heyerdahl tar tid. 

– Denne heter «Ofring» forteller kunstneren. Hun står ved en av figurene som har lukkede øyne og et fat med rød væske foran seg. 

Jo lenger du er i kunsthallen, jo tydeligere ser du dem. Alle vender samme vei, som om de er oppstilt militært. Sett bakfra er det terrakottakrigere, men forfra er det
kvinner. 

– Hun står med lukkede øyne og tenker på alt hun har gjort eller alt det grusomme hun har opplevd. Hun har generalsuniform, derfor er hun også velfødd. Menige fikk ikke mat. Vanlige soldater fikk ikke rustninger heller. Men her er ikke status så viktig, legger Heyerdahl til, her er det sorgen hun kjenner på. 

Terrakotta

Historien om Heyerdahls 52 terrakottakvinner starter i Xian i Kina. Der står det en hær på 8000 soldater utført i terrakotta, som ble funnet ved en tilfeldighet og gravet fram på midten av 1970-tallet. Hæren er en del av et mausoleum over keiseren Qin Shi Huangdi, som døde i år 210 før vår tidsregning. Marian Heyerdahl besøkte museet og fikk gå nede i graven og se figurene på nært hold.

– Jeg så portretter av levende mennesker, ikke soldater, sier hun. 

Hun bestemte seg for å lage kvinnefigurer på samme måte. 

– Jeg tenkte det ville være enkelt å modellere dem om til kvinner, hvorfor ikke gjøre det? En hær for fred!

Heyerdahl fikk jobbe på en liten fabrikk rett ved museet i Xian, hvor de lager kopier av soldatene i full størrelse. Kvinnefigurene ble ferdig i 2007 og har vært utstilt i flere land siden, men nå skal de stå i Moss til over sommeren. Marian Heyerdahl håper de kan bli der permanent. 

– Terrakotta er et skjørt materiale, derfor passer det godt til det kvinnelige, sier hun. Hun står ved en kvinne­figur som heter «Ufødt», det er en gravid kvinne med piler gjennom magen. 

– Jeg hørte om en kvinne som ble drept av en bombe, men barnet overlevde. 

Navn på alle

Etter hvert som øynene venner seg til den svake belysningen, kommer detaljene i figurene mer fram. Alle er gitt navn, som man kan lese i programmet, hvis man ser godt nok i mørket. 

– Mange mister balansen litt når de kommer inn her, forteller Heyerdahl. 

– Man blir satt i et dempet modus. Barn som er her slutter å løpe rundt. Det er kanskje fordi man blir konfrontert med disse kvinneskjebnene. 

I tillegg til kvinnene er det elleve barnefigurer. Det er også en kvinne med barnevogn med flere små gutter oppi. Heyerdahl forklarer: 

– Hun er kledt som kriger fra Qin-dynastiet, i sterke farger. Jeg ville gi henne en futuristisk barnevogn i rustfritt stål. Oppe i den er det små mannsskulpturer fra Han-dynastiet, som er neste dynasti. Kvinnen skyver dem fram til krig. Historien gjentar seg. 

De fleste barnefigurene er hvite, og de har ulike ting å holde i. En jente har hoppetau med håndtak av patroner, en har en hund med blod på. 

– Hvitt er renhet og uskyld. Rødt er smerte, svart er sorg. Denne har fjær på brystet, det er for å vise sårbarhet, sier Heyerdahl. 

To av barnefigurene er svarte.

– De kan gjenspeile barnesoldater, sier Heyerdahl. 

Mellom figurene finner man i tillegg en hest. 

– Det var også hester i graven i Kina. Jeg har den med for å vise at dyr og barn er uskyldige. 

Sorg og fred

Det overordnede budskapet i utstillingen er krig og all den misére og sorg den bringer med seg.

– Faren min var så opptatt av fred. Jeg satt og holdt ham i hånden og så på nyheter da jeg var barn, forteller Heyerdahl.

Faren hennes var Thor Heyerdahl, arkeolog, forfatter og eventyrer. Han var først og fremst kjent for å seile over Stillehavet i sivbåten Kon-Tiki, for å vise at folk kunne ha hatt kontakt på tvers av store avstander og kulturer.

– Er det mulig å lage en slik utstilling uten å ha lidd tap selv?

– Moren min var svært følsom, empatisk og opptatt av menneskerettigheter. Jeg passet henne før hun kom på sykehjem. De to store sorgene i livet mitt er at søsteren min døde av kreft da hun bare var 36 år og moren min fikk Alzheimers sykdom veldig tidlig.

Flyktninger

Nytt med denne visningen av terrakottakvinnene er en vegg full av 1000 hvite hender, hver ca tre centimeter store. Disse skal føre tankene til flyktninger.

– De skal være symbol på alle som drukner under flukten, sier Heyerdahl.

De bittesmå hendene er limt fast til bakveggen og muligheten er til stede for at de kan falle ned.

– På åpningsdagen så jeg at en av hendene hadde falt ned, men jeg så den ikke på gulvet. Men så så jeg at noen hadde lagt den forsiktig på en annen hånd, da ble jeg helt rørt, sier Heyerdahl.

Bortenfor veggen med hender er et annet tilskudd til utstillingen: «The Silent Scream» – det stille skriket. Det er som et vindu med gitter og innenfor ser man flere kvinnehoder.

– Disse kvinnene har ikke navn og ikke nummer. Mange vil helst ikke vite om dem, og helst ikke høre skrik om hjelp.

Når synet til slutt har vent seg helt til mørket og man kan se alle figurene tydelig, kan man også legge merke til det statiske over dem. Alle står som om de er forsteinet. Heyerdahl forklarer det med en indre styrke.

– Kvinner er alltid sterke. Det er en tøff verden, uansett hva vi opplever står vi rakrygget. Det er også den posituren soldatene i Xian har, naturligvis. •