Ut av menigheten

Guds utvalgte folk på jord bor i Lofoten. Det er iallfall hva trossamfunnet Guds Menighet mener. De holder til i de to bygdene Vikten og Ørsnes i Lofoten og har litt i underkant av 500 medlemmer. De har sin egen profet, Aanen Reinertsen, som de anser som Jesu annet komme, og de forstår seg selv som de eneste sanne kristne i hele verden. Dette var også troen forfatter Kaja Nylund (38) vokste opp med.

– Da jeg som 11-åring fikk høre at det faktisk fantes andre som også tror seg å ha den rette lære som Jehovas Vitner og Syvendedags-adventister, fikk jeg nesten sjokk. Jeg begynte å stille meg selv spørsmål, og skjønte vel allerede da at verden var mer kompleks og større enn oss i menigheten hjemme på Ørsnes, og at jeg nok ikke kom til å bli værende der, sier Kaja. 

Hun brøt med sekten som 23-åring og i dag lever hun som suksessrik serieforfatter i Paris med sin mann som jobber som motefotograf. Det skulle ta enda noen år før Kaja tok det endelige bruddet med menigheten i 2006 og hennes familie i tur og orden etter det. I dag har hun fortsatt kontakt med mormoren sin og noen få venner.

Den sanne lære

Guds Menighets tro og lære handler om frelse og om å komme til himmelen. Men man må omvendes først, og omvendelsen består i å gå «den smale vei» i forsakelse. Dette innebærer å etterleve et sett av svært strenge leveregler med mange forbud, blant annet mot organisert idrett, tv, film, musikk og bøker. De feirer ikke jul, påske eller 17. mai. Omgang med folk utenfor menigheten bør begrenses til et minimum, på grunn av frykt for dårlig påvirkning og åndelig forfall. Brudd på reglene fører til eksklusjon, som vil gi evige pinsler i helvete, med mindre man vender om og viser sann anger og selvransakelse.

– Jeg var mye redd for å havne i helvete i opp­veksten. For meg ble bøkene min hemmelige verden som jeg levde meg inn i, sier Kaja. I dag har hun nærmere
hundre  bøker på merittlisten sin. 

Litteraturens trøst

Som barn og ungdom oppsøkte Kaja det lokale biblioteket i Vågan i all hemmelighet og hadde en enorm appetitt på romaner og annet lesestoff. Hun laget en perm med rundt 300 bokreferater av bøkene hun leste. Blant disse var også Jens Bjørneboe. I tillegg skrev hun sine egne tekster, for det meste noveller og historier som hun testet på lillesøsteren sin om kveldene.  

– I menigheten var romaner forbudt. Bare naturbøker med landskap, dyr og natur var tillatt. Og snille barnebøker kunne gå an, men det måtte foreldrene vurdere. Romaner ble oppfattet som synd. De kunne jo inneholde mye som ikke er åndelig oppbyggende, som både ondskap, sex, utroskap og drap. Emner
jeg ikke alltid kommer utenom i mine egne historier, da jeg skriver om livet på godt og vondt, ler Kaja.

Den første serien hennes, Rebekka, har handlingen fra Kajas egen hjembygd Ørsnes på Austvågøy i Lofoten. Den andre serien, Perlemor er lagt til Værøy i Lofoten på tampen av 1800-tallet. Nå skriver hun på Nordavind fra 1820 med handling til Ure og Sennesvik på Vestvågøy.

Forbudte ønsker

– Jeg er veldig glad i Lofoten og den vakre naturen der, og reiser ofte opp dit for research. Da får jeg møte både familie og venner som jeg er glad i. Siden vi var isolert fra utenverdenen og ikke fikk lov til å delta på sport og andre organiserte fritidsaktiviteter, holdt vi mye sammen i oppveksten. Jeg har mange gode minner fra både fjellturer, utflukter, seilskuteturer og pølsegrilling i fjæra med andre medlemmer av menigheten. 

Kaja sang også i menighetens kor. Her brukte de menighetens egen sangbok som inneholdt egne sangtekster tilpasset egen lære, ofte satt til kjente melodier. Teksten til nasjonalsangen sang man ikke, da det var Gud man skulle elske og ikke en enkel nasjon. Kaja deltok også på menighetens «aftenskole». Tekstmaterialet var hovedsakelig fra Bibelen og Reinertsens hellige bøker.

– Jeg vil si at jeg, tross alt, hadde en god barndom. Mine foreldre hørte heldigvis til de litt mer liberale
som så mellom fingrene på at jeg også smugleste såkalt verdslige bøker og hørte på musikk på radioen. Noen få andre visste også om det. I ettertid har noen påstått at jeg fint kunne ha vært forfatter og blitt værende i menigheten, men det er ikke sant! Hvis det ikke var tillatt å lese romaner, var det like lite tillatt å skrive dem, legger Kaja til.

Legge bånd på seg

Alle ble i det hele tatt oppmuntret til å legge bånd på sine egne lyster og ønsker i menigheten.

– Jeg tror jo at de som passet inn i malen for hva menigheten anså som bra levesett hadde det bra. De savnet ikke noe annet. Vi andre som ikke passet inn i denne bobla fikk det verre med å tilpasse oss, sier Kaja. 

– Trangen og ambisjonen om å skrive ble markeringen av det endelige bruddet. Jeg innså at jeg måtte skrive og dikte, og jeg ville bli forfatter. Ikke bare drømme om det. 

En periode prøvde hun å unngå å skrive for å ha ren samvittighet og for å passe inn i menigheten. Hun begynte på fotolinjen i Kabelvåg for å se om hun kunne komme på bedre tanker, ved å bruke den iboende kreativiteten sin til å ta landskapsbilder i stedet, men det gikk ikke. 

– Det var skrive jeg ville. Jeg skrev uansett i smug, kunne ikke la være. Og når jeg i tillegg ikke deler troen deres, så var det ingen annen utvei for meg enn å dra. 

Nye sosiale koder

Veien hennes gikk først til Oslo, siden Paris, hvor
mannen hun dro til Oslo for å bo sammen med, nå jobber som motefotograf. Kaja måtte nå skape sitt liv på nytt, på mange måter helt fra null. 

– Jeg opplevde for eksempel at sosiale koder kunne være annerledes. Folk der ute var mye mer direkte. Jeg visste ikke alltid hvordan jeg skulle oppføre meg. Og så var det mange allmenne referanser fra filmer og verdslig kultur som jeg ikke kjente til, og dermed ble det også mange ord jeg ikke kunne betydningen av. Når jeg i tillegg ikke var vant til høytider og ikke kjente til skikker og sånt, så kunne jeg av og til føle meg litt annerledes, som for eksempel med småsnakk på vernissasjer og mote-eventer, sier Kaja. 

En ringe Guds tjener

I menigheten var det mye stillhet, og språket i talene og gudstjenestene var gammeldags. Det ble til at hun som ung satt taus og iakttok omgivelsene og menneskene. Det var nå en gang ikke hennes oppgave eller verv å ta ordet og føre tonen.

– Man skulle ikke gjøre så mye ut av seg, men heller være ydmyk, «en ringe Guds tjener». Idealet var å utslette jeg-et mest mulig for å unngå hovmod. Derfor var det veldig rart å plutselig bli sett av mange. Å bli publisert forfatter og få lesere og signere bøker var en sjokkopplevelse, men en veldig positiv en. For det er utelukkende bare hyggelige mennesker som har tatt kontakt, og som følger meg. Det har gitt meg selvtillit til å fortsette. Jeg hadde så stor glede av bøkene som barn og ung, og mitt håp var og er å kunne glede andre med mine historier.

Ønsker mer åpenhet

Innad i menigheten hersker det en uskreven regel om ikke å snakke. Man skal ikke fortelle utenverdenen om menigheten og livet innenfor husets fire vegger.

– Jeg tenker nå at alle må kunne fortelle fra sitt liv, hvordan de har hatt det, uten å få vondt i magen av å gjøre det. Jeg må få lov å fortelle om min oppvekst til hvem jeg vil, og når jeg vil. Men jeg har følt at jeg ikke bør gjøre det. Som om jeg gjør noen urett om jeg for­teller fra min tid i menigheten. Som om det er et angrep, i stedet for at vi har fri ytring. Folk ellers forteller jo om livet sitt som det passer dem. Hvorfor skulle ikke jeg ha lov til det? Som publisert forfatter har det vært naturlig at flere har vært nysgjerrige på bakgrunnen min, og jeg kan jo ikke da bare utelukke de 23 første årene av mitt liv fordi jeg tilhørte et trossamfunn som ikke ønsker noe søkelys på seg, sier Kaja Nylund. •