– Jeg forstår det ikke, sier Bjørn Westlie kort og snur hodet vekk. Han har på seg en svart skjorte under en svart jakke og sitter inne i et hjørne på et gammelt og tradisjonsrikt serveringssted. Han forstår ikke hvorfor det har kommet så mange negative reaksjoner på utspillet hans om at barn av aktive nazister bør beklage hva foreldrene gjorde under krigen. Han har mottatt grov hets og har vurdert å kontakte politiet. – Utgangspunktet var at jeg ville rette søkelyset mot de to foreningene til barna av medlemmer av Nasjonal Samling, som jeg mener skjønnmaler fedrenes rolle under krigen. At dette er sårende, kan jeg ikke forstå, sier han. – Men det ripper opp sår hos dem som vet at faren gjorde noe galt under krigen? – Jeg innser at jeg skulle ha lagt til en setning, for det er blitt utlagt som at jeg har sagt at NS-barn skal unnskylde sine fedres gjerninger. Men det har jeg ikke sagt. Mitt poeng er at det innebærer en renselse å snakke åpent i familien. For meg har åpenhet vært terapi, det har vært en frigjøringsprosess. Jeg har forsonet meg med at far var som han var, selv om jeg ikke har forsonet meg med det han var med på. Westlie har fått mye støtte også. Tone Bratteli, datter av tidligere statsminister Trygve Bratteli, skrev på Facebook at hun ble dypt beveget over utspillet: «De poengterer taushetens og fortielsens konsekvenser og at det må være åpenhet for å fjerne dette stigma som fortsatt ligger der,» skrev hun blant annet. – Tanken om at jeg skulle be NS-barna be om unnskyldning for noe de ikke har gjort, er totalt fremmed for meg. Men all internasjonal forskning viser at fornektelse er skadelig, både for den enkelte og for samfunnet. I fornektelsen ligger skammen, og tausheten fastholder skammen, sier han. Det glimter til i øynene hans. – Åpenbart har jeg pirket borti en byll med dette utspillet. Men jeg liker jo det, jeg, sier han og smiler.

Bjørn Westlie snakker fort og noen ganger litt utydelig. – Jeg har alltid lett etter ufortalte historier. Og jeg har aldri lagt skjul på at far var nazist under krigen. Da jeg begynte å studere for førti år siden, ble jeg kjent med sønnen til Kristian Ottosen, han hadde sittet i tysk konsentrasjonsleir og skrev senere mange bøker om krigen. Rune er min beste venn. På en fest vi var på like etter at vi ble kjent med hverandre, ba jeg Rune bli med utenfor. «Du må vite om min far», sa seg og så fortalte jeg at faren min hadde vært frontkjemper under krigen. Det var viktig at nettopp denne familien fikk vite det. De tok det veldig fint, og jeg ble venn av familien. Det var en setning i en av bøkene til Kristian Ottosen som hadde bitt seg fast hos Westlie. Den handlet om en jødisk familie som kom hjem da krigen var slutt, men så bodde det noen andre i leiligheten deres i Kirkeveien. Setningen ble opptakten til at Westlie som journalist i Dagens Næringsliv i 1995 avslørte det store ranet av norske jøder under krigen. Artiklene førte til granskning og erstatning og har vært medvirkende til opprettelsen av Holocaust-senteret. – Det var femtiårsjubileum for frigjøringen i 1945, jeg så for meg at det ville komme mange artikler. Jeg ville skrive noe som var annerledes, sier han. Boka «Oppgjør», som kom i 2002, handler om dette, «Fars krig» i 2008 er en oppfølger. – Min trofaste følgesvenn underbevisstheten er mer styrende enn jeg trodde.

– Hvordan fikk du vite at faren din hadde vært nazist? – Jeg vet ikke, jeg bare forsto det. Da jeg gikk i første klasse, tegnet jeg et hakekors på tavla i friminuttet. Jeg visste jeg gjorde noe galt. En gang før skolealder spurte jeg far: «Ikke sant, pappa, at du ikke har vært brannkjemper?» Noen må ha sagt noe ute på gata, men jeg ble aldri mobbet, sier han. Det sølvgrå håret står i stil med blondegardinene som henger rett bak ham. – De ligner på mors gardiner, sier han og virker en smule beveget. Knapt forteller Westlie om oppveksten i en trang liten leilighet i Industrigata på Majorstua, på «feil side av Bogstadveien», som han sier. – Vi hadde do i oppgangen og bodde i en så liten leilighet at jeg fikk borteboerstipend da jeg begynte å studere. Vi var fire personer på ett rom og kjøkken, pluss sovealkove. Mors kjærlighet bandt oss sammen. Mor var husmor, far jobbet bestandig. Han hadde to jobber for å klare å forsørge oss. Da barna var voksne, ble foreldrene skilt. I et radiointervju en tidlig søndag morgen i mars sa Westlie i forbifarten at han naturligvis har gått i terapi for å komme dit han er nå. – Mange har forsøkt å tømme meg for min historie, men det er jeg ikke interessert i. Det er min historie, sier han kort. Øynene hans ser sørgmodige ut. De peker nedover.

– Jeg var vitebegjærlig og begynte å lese tidlig. Det var ikke lett å vokse opp i et hjem med så lite intellektuell stimulans. Men mor leste mye og tok meg med på biblioteket. Jeg husker en boktittel: «Hjertet er en ensom jeger». Jeg vokste i realiteten opp uten en far, så jeg ble min egen far. Han snakker ikke så fort lenger. – Jeg gikk på Frogner skole og var avisbud ved siden av. Jeg ble ikke invitert i bursdagsselskaper. Jeg var veldig ensom. Som journalist i Dagens Næringsliv har jeg møtt tidligere skolekamerater som har blitt forbauset. Westlie sluttet i Dagens Næringsliv i fjor for å bli førstelektor ved Høgskolen i Oslo, ved journalistlinjen. Før det hadde han tatt mastergrad i historie og skriver på en doktorgrad. Men det var først da han var 22 år gammel at han tok artium, på kveldstid i løpet av ett år. Så begynte han å studere historie. – Det var da jeg ble fanget av noe som jeg beklager i dag, sier han spakt. Det er ml-bevegelsen han sikter til.

Bjørn Westlie holder noen ganger foredrag om AKPs totalitære forming av medlemmene, og er bidragsyter i en ny bok som kommer ut i mai. For omtrent tyve år siden skrev han et kapittel i boka ”(m-l)”. – Jeg er blitt mot brennende hjerter. Far hadde et brennende hjerte, og det har også jeg hatt, men brennende hjerter blir til aske. Det er bra nok å ha et varmt hjerte, sier han og viser til ml-tiden på syttitallet. – AKP overførte tenkning fra diktaturstater og brukte instrumentelle tiltak for å oppnå total lydighet blant medlemmene. Sikkerhetspolitikken, kampen mot høyreavvik og proletariseringskampanjen var blant disse tiltakene. Westlie var i flere år journalist i avisa Klassekampen. – Mange som var med i AKP, har lagt det bak seg uten å tenke gjennom hva de var med på. De har låst døra og kastet nøkkelen i skogen. De prøver å ikke se seg tilbake, sier han. Blikket bak brillene er direkte. – Man kan ikke beskylde alle som var AKP-ere, for å ha ansvar for folkemordet i Kambodsja, men de som satt i ledelsen og krevde at medlemmene skulle mene slik og sånn, de har et særlig ansvar, og det har de fortsatt. Vi vet ennå ikke hvilke skadevirkninger AKP har hatt, verken på medlemmer, ektefeller eller barna deres. – Det er en ufortalt historie? – Det er definitivt en ufortalt historie.

Faren til Bjørn Westlie døde i 2011, 91 år gammel. Da faren skulle flytte til sin datter på Eidsvoll i 2005, tok Bjørn opp kontakten med ham igjen. Far og sønn hadde ikke vært på talefot på flere år, de såret hverandre dypt hver gang de møttes. – Far bodde i Torggata den gangen og følte seg omringet av sin nye fiende, muslimene. Han hadde høyreekstreme og rasistiske meninger og forgudet Carl I. Hagen. Vi sa helt forferdelige ting til hverandre. Etter et slikt møte begynte han å sende meg kassetter som han hadde snakket inn. Jeg hørte ikke på dem. De lå over meg som en bør. Men etter flyttehjelpen begynte Westlie å høre på kassettene. Ideen til boka «Fars krig» var skapt, og i fjor kom han med bok om norske journalister som støttet Hitler. Nå er han i gang med et nytt prosjekt, men han vil ikke snakke om det. Han retter på brillene og lener seg over bordet. – Noen sier at vi må bli ferdig med krigen. Men den største myten om krigen er at den tok slutt i 1945. Vi lever i skyggen av våre foreldre. Vi måler våre egne liv opp mot valg foreldrene våre tok den gangen. Jeg er skeptisk til psykologisering av politiske valg. Likevel er det viktig at vi som er barn av aktive medlemmer av Nasjonal Samling, ser at vi har et ekstra stort ansvar for å lære av historien. – Tror du din yngste datter som er fire år og hennes generasjon også vil være preget av andre verdenskrig? – Det kommer an på hva som står i historiebøkene. Jeg vil gjøre mitt til at de blir mest mulig riktige, svarer han, og fortsetter: – Det er viktig å skrive om ofrenes skjebne. Men de som tror at det er NS-barna som er de største ofrene etter krigen, tar fullstendig feil. Det er det de jødiske barna som er, som mistet familiene sine. Han snakker med stort engasjement. Men så begynner han å lete febrilsk i veska og blar i en bunke papirer. Det er et navn han leter etter. Han finner det ikke, men det er visst ikke så farlig. Han pakker sammen og er klar til å gå. – Jeg har spilt i rockeband også, jeg. Jeg var vokalist i bandet St. Lurks. Guttene på Frogner skole som kom fra advokathjem, fikk ikke lov til å ha langt hår engang. I 1967 ble bandet vårt intervjuet i A-magasinet, og vi ble spurt om hva vi ønsket å oppnå her i livet. «Jeg vil bli godt likt», svarte jeg. Det er nok der det egentlig ligger. Et stort smil lyser opp ansiktet hans idet han tar farvel. •