Unngåelsens pris

Både i psykoterapeutiske møter og ellers i livet er det ikke til å unngå å se at mye av vår uhelse skyldes en automatisk og dyp trang til å unngå psykisk smerte. Vi jobber iherdig og tvangsmessig, både bevisst og ubevisst, med å unnslippe smerten som hører til livet.

Den psykiske smerten vi opplever i våre møter med skuffelser, ensomhet, nederlag, sykdom, uførhet, arbeidsledighet, overgrep, ulykke, fattigdom, kjærlighetssorg og dødsfall, ser ut til å være uutholdelig. Det kan kjennes som om vi er overlatt til oss selv og møter krefter og opplevelser som er tappet for mening og sammenheng. Vi må få bort smerten, eller i hvert fall holde den vekk fra vår bevissthet.

Listen over ting vi gjør for å unngå denne smerten er lang. Vi trener, vi drikker og ruser oss, vi overspiser eller sulter oss, vi kutter oss, eller gambler, vi spiller tv-spill og er på sosiale medier, vi kjøper ting vi ikke trenger, vi jobber for mye, vi blir rasende og vi blir voldelige, vi blir overfokuserte på sex, vi sover for mye og vi haster omkring fra oppgave til oppgave. Ofte blir vi avhengige av noe i vårt desperate forsøk på å unngå smerten.

I psykoterapeutiske møter blir det tydelig at mye av den skaden vi påfører oss selv og andre, ofte skyldes våre lite vellykkede forsøk på å unngå livets smerte. Vi vil simpelthen ikke kjenne oss sårbare, lidende og uten kontroll. Samtidig har denne unngåelsen en høy pris. I tillegg til helseskadelig atferd, gjør denne motstanden mot smerte at vi går glipp av viktige oppdagelser om oss selv og andre. Det er nettopp i det sårbare og smerte­fulle vi kan finne våre og andres viktigste erfaringer og muligheter til utvikling og kontakt.

Det er viktig å understreke at psykisk smerte ikke skal ha en opphøyet plass i våre liv og bli gjenstand for dyrking. Mye av den smerten vi opplever, er både meningsløs og repeterende. Samtidig er det umulig å leve et autentisk, kreativt og fritt liv hvis ens eneste forhold til psykisk smerte er unngåelse. Uten å kultivere en evne til å møte, tåle og leve med smerte, risikerer man å bli fremmedgjort overfor både seg selv og andre.

Det er i de sårbare møtene ekte bånd mellom oss mennesker oppstår. I novellesamlingen Nobody knows my name skriver den amerikanske forfatteren James Baldwin «En kan kun møte i andre det man kan tåle i seg selv». Det er nettopp denne evnen til virkelig å se og være med andre i smerte, som utvikles når vi tør å møte vår egen smerte på en ærlig måte. Det å skape ekte bånd til andre mennesker krever altså at vi evner å se, dele og «fordøye» smerten som er unngåelig knyttet til det å leve. Gode vennskap og forhold krever rom for at nederlag, tap og sårbarhet – nettopp de tingene vi aller helst vil unngå – kan deles og tåles.

Hvorvidt vi er i stand til å møte vår egen smerte, kan ikke bare være den enkeltes ansvar. Som kultur og samfunn mangler vi fremdeles et språk og arenaer for å gi det smertefulle figur. Selv om mange tabuer om psykisk helse er brutt, er vi fremdeles ikke frigjort fra smertens tabu. Kulturen drar oss uunngåelig til «overflaten», mot møter og samtaler som er lette eller intellektuelle, der følelseslivets mer smertefulle uttrykk vanskelig kan beskues. Alene er det er ikke lett å bryte med dette mønstret, det kreves et fellesskap for å invitere smerten inn. •

Dette er en kommentar. Artikkelen gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.