Tre kriger

Tre kriger, tre traumer. Under den intenst blå himmelhvelvingen slår havet langsomme bølger inn mot strendene i Normandie, her jeg er for å besøke den franske delen av familien min. Det er to korona-år siden sist. Salt vind fra havet, solen som varmer, krokete furuer, himmelen som omslutter alle på kloden. Følelsen av fred stryker kroppen, men hjertet kjennes tungt. Aldri har jeg vært på Omaha Beach der tusenvis av unge menn strevde seg i land fra den engelske kanal for snart 78 år siden, uvel vitende om at mange av dem gikk rett inn i døden. De gjorde det for fred og en fri, human verden, for å avslutte lidelsene en aggressiv leder påførte land etter land.

Dagen før har jeg vært i Bayeux, i byen der et sagnomsust, over tusen år gammelt teppe, eller broderi, forteller historien om Vilhelm Erobreren. Teppet er 70 meter langt og kan studeres på nært hold, skånsomt opplyst i halvmørket. Det er en krigsdokumentar fortalt i bittesmå sting. Vi lytter til fortellingen på en turisttelefon: Hertug Vilhelm krysser havet for å hevne et svik fra utsendingen Harold, som har latt seg krone som Englands hersker. Lik et korstog drar menn og hester over kanalen og vinner slaget i Hastings i 1066 mot Harolds styrker. Det er seierherrenes fortelling på teppet. Detaljene i broderiet forteller om lidelsene og traumene i kjølvannet av glorien: stupende hester, piler som regner inn i motstanderens tropper, hoder som hugges av. Plyndring av hus på veien. Nakne, falne soldater – likrøvere har tatt alt de bar. Kvinner og barn som rømmer fra brennende hus.

Strendene i Normandie var fulle av provisoriske sandgraver i tiden etter 6. juni 1944, D-Dagen. Bare en forhøyning stakk opp, og en stokk med hjelm på toppen fortalte om et ungt liv som ble ofret i krigens mareritt. Siden ble mange av de falne, 9000 i alt, gravlagt på den amerikanske kirkegården over Omaha Beach. Vårdagen i Normandie og beundringen av et tusen år gammelt broderi faller sammen med nyhetssendinger der en ny hersker ofrer mennesker og fred for, for hva? Makt og territorium, ressurser på en klode i krise? Barn bombes, hjem ødelegges, mødre og deres små flykter. Gamle og unge, kvinner og menn bevæpner seg, fylles av hat. Mødre og barn flykter slik min mor gjorde, sydover sammen med sin mor, to katter i en kurv og en koffert da tyskere beleiret Orléans. På veien ble de beskutt av italienske kampfly, av broderfolket, mens de gjemte seg i grøfter. Moren min er blant de siste som husker redslene fra andre verdenskrig; jødiske venner som forsvant, flyalarm og tilflukt i jordkjellere. Minnene preger henne fortsatt og hun forteller til dem som vil høre.

Hennes jevnaldrende på kirkegården i Normandie fikk aldri gjort det. Lange rekker av hvite marmorkors og stjerner, for de jødiske falne, står i symmetriske rekker, ufattelig mange, og likevel få av 72 millioner døde. Jeg orker ikke tenke de lange tankene om hva den nye krigen i Europa kan føre med seg, men en smertelig erkjennelse melder seg. Et folk fra øst i Europa sto en gang sammen med vest om å nedkjempe et skrekk­regime. Nå angriper de sitt eget broderfolk, skaper nye traumer og frykt, som vil gå i generasjoner. •