Traumetrigger-vår

Denne koronavåren. Når samfunnet stenger ned, stenges noen inne – og andre ute. Begge deler er en utfordring for mange av oss. Innestengte minner vil plutselig ut. Og der ute er det kanskje ingen til å gi hjelp på innsiden. Koronavåren ble for mange våren der hukommelsene våknet til liv. Igjen. 

Jeg har gjort meg den erfaringen at jeg har to hukommelser.

Store meg er voksne meg med min hukommelse – jeg kaller den min kronologiske hukommelse. 

Lille meg er den jenta som i flere år ble utsatt for alvorlige seksuelle overgrep fra en i familien da hun var veldig liten; som dissosierte og overlevde. Og som ga seg til kjenne når store meg var voksen. Jeg kaller det barnehukommelsen. Barnehukommelsen har minner som den kronologiske hukommelsen ikke har tilgang til – og som aktiveres ved blant annet lukt; som lukten av hundekjeks og nyslått gress. Og uforutsigbarhet.

Våren har de siste årene vært en tid for triggere. Lukttriggere. Lukten av vår vekker ikke de samme minnene hos store meg som hos den lille jenta inni meg. Lille meg trigges av det hun tror er en fare. Som lukten av solvarm blomstring. Store meg får gode, kronologiske barndomsminner av denne intense blomsterduften. Lille meg, derimot, går rett i frys og flukt. Denne lukten kobles til erfaringer i den veldig tidlige barnehukommelsen. Erfaringer som et lite barn ikke skal ha – og hvor lukten kobles til minnet om hvor overgrep skjedde. Det er en hel del jobb å trygge lille meg på at det ikke er lukten av fare hun kjenner – det er lukten av vår. Det ordner seg etter noen runder med realitetsorientering; faren er over, sier store meg. Stol på meg, sier jeg. Og lille meg hører og stoler.

Denne våren har det krøpet frem noen nye triggere fra skapet. Isolasjonstriggere. Følelsen av å være innestengt mot min vilje. Være kontrollert av noen rundt meg. Å ikke kunne velge selv om jeg vil bli – eller gå. Da Norge gikk i lockdown, gikk mange av oss i karantene og hjemmekontor. Og er fortsatt der. 

Karantenen i seg selv er uproblematisk for store meg – hun takler det helt fint. Store meg har en rasjonell forståelse for de begrensingene som samfunnet setter, og er helhjertet med på dugnaden.

Lille meg har derimot ingen rasjonell forståelse for denne innestengingen. Hun ble nesten øyeblikkelig trigget av det å miste kontrollen over rammene rundt seg. Lille meg har erfaringer i barnehukommelsen som hun har delt med den kronologiske hukommelsen – derfor vet store meg en del om hva som trigger. Erfaringer med å bli holdt fast, bli utsatt for fysisk og psykisk overgrep, bli fratatt muligheten til å rømme – det ligger i barnehukommelsen. 

Og ja – store meg vet at dette kun er erfaringsminner i barnehukommelsen. Men disse erfaringene bor i kroppen til lille meg. Både luktminnene fra solvarme blomster og de mer klamme erfaringene fra innestengtheten. Hun bærer med seg disse emosjonsuttrykkene, og i en forutsigbar verden er lille meg trygget på at årsaken til disse emosjonene ikke lenger er til stede. Men når rammene rundt blir for uforutsigbare – som å bli bestemt over, begrenset, satt i karantene – faller lille meg ut av tryggheten. Hun får kroppslige uttrykk; og siden lille meg ikke har et verbalspråk så snakker hun via kroppen til store meg. Og hun har stor nonverbal stemme, hun lille. Det er sterke minner som trigges og settes i sving – gjennom store meg. Og lille meg har en hang til å sette i gang disse triggeremosjonene om natten, hvilket gjør at vi er ganske så utslitte begge to når natten blir til dag.

Så vi har en del koronamorgenmøter nå, store lille meg. 

«Hør nå her», sier store meg. «Jeg trodde vi var enige om at den lukten du reagerer så sterkt på – det er bare lukten av vår. Vår og sommer. Det er ikke lukten av fare. Ikke nå lenger. Faren er over. Vi er enige om det?». Lille meg samtykker stilltiende, hvilket er et godt tegn. «Og så er det neste punkt på dagsorden», sier store meg – «denne panikken du styrer med for å komme løs og slippe unna. Jeg skjønner at det kom litt brått på denne nye situasjonen rundt oss. Du rakk aldri å heve skjoldet, gjorde du vel? Nei, jeg tenkte det. Men nå er det sånn at selv om det føles sånn, så er du ikke innestengt. Du kan selv bestemme om du vil gå. Jeg skal være her sammen med deg – vi får finne ut av dette sammen. Vi går videre i lag. Kan du stole på meg?». Lille meg stoler på store meg. 

Unntakstilstander trigger traumer. Traumer tar tid. Store meg må ta den tiden det tar for å trygge lille meg på at det går over. Men vi har en jobb å gjøre for å bevare denne skjøre tilliten. Det har mange andre også. Noen klarer seg med morgenmøter – og gode hjelpere. Andre trenger tilgang på tettere møtehjelp – og gode hjelpere. Hjelpen til å gjøre denne jobben må være tilgjengelig, også når landet stenger ned. Gode hjelpere må være tilgjengelige – både i åpne og lukkede tider.

Landet åpnes nå gradvis opp igjen. Hjelperdørene som har vært låst lenge, åpnes sakte men sikkert. Det må de fortsette å gjøre. Gjennom sommeren, høsten, traumetriggerperioder – og hele resten av året.

«Jeg er her», sier store meg.

«Jeg hører deg», sier lille meg.

Det er fint – for da kan vi høre sammen. •