Trafficking

Forretningsideen kom til meg en blank formiddag da jeg ble hentet på hjørnet av Prinsens gate og Dronningens gate. Min bedre halvdel skulle kjøre meg hjem. Bilen hans kom sneglende i en langsom kø, han hadde dårlig tid og var litt irritabel allerede da jeg satte meg inn. Jeg pratet i vei om løst og fast, men merket at han ikke hørte etter. Han skulte på bilen foran. En svart, diger Mercedes med sotede vinduer. Den kjørte svært langsomt. Den cruiset. Den gadd ikke rekke å kjøre over krysset før det ble rødt. Den kjørte i ti kilometer i timen. Mannen min ble mer og mer hissig. – Husk hvor du er, sa jeg høyt, – husk du er i horestrøket! Men det var for sent. Midt i Skippergata kokte det over. Først lå han lenge på hornet, så viste han finger’n, det vil si begge langfingrene skrått opp, i retning de sotete vinduene foran. Den sorte bilen bråstoppet. Like langsomt som han kjørte, dukket en kjempesvær, svart mann ut av forsetet på bilen. Kledd i sorte klær, prydet med en tykk gullenke i halsen, beveget han seg mykt mot vår bil mens han flekset muskler, så det ut til. Idet han kom bort til sjåførsiden vår, der vinduet var åpent med en glipe, sa han til sjåføren: – Hva var det du viste meg? Han var sint, han var drittlei, han skulle ha seg frabedt at en pingle i en liten rød bil tutet på ham og viste ham fingeren. Etter noen minutters intenst ubehag, med diverse mishagsytringer fram og tilbake, gikk han langsomt tilbake til Mercedesen og cruiset videre. Forbi noen toppløsbarer, til han fant en ledig parkeringsplass. Der og da skjønte jeg at innflyttere trenger kurs. Ikke at han muskelbunten med gullkjedet nødvendigvis var ekte Oslo-gutt. Men sjåføren ved siden av meg skjønte ikke poenget da jeg advarte mot hvilket strøk vi kjørte rundt i. Enten man er hallik som skal se etter sine «ansatte», eller skal på jobb som dørvakt i en toppløsbar, er det nesten like mye som skjer på dagtid som på nattetid enkelte steder. En gang var det et designerkontor like ved festningen. Mennene som jobbet der, fikk pågående tilbud fra kvinner med prostitusjonserfaring som det så korrekt heter, ved åtte-ni-tiden på morgenen, da de skulle på jobb. Og i min fjerne fortid, da vi ønsket å redde verden ved å stille opp på hemmelig sted for å fraktes til et enda hemmeligere sted, hadde jeg og en kamerat reist langt en fredagskveld for å gjøre vår plikt. Vårt oppmøtested var hjørnet av Oslo Børs kl. 21.00. Det var ikke et sørgetog med ulike biler som sneglet forbi og nesten stoppet foran oss. Bilene bremset ned, men ikke for å hente oss til noe politisk møte, akkurat. De må ha vært innflyttere, de som ga oss dette oppmøtestedet. Nå hører jeg noen si at vi som er født i byen, tilhører sjeldenhetene. Hvis det er sant, haster det å få satt forretningsideen ut i livet. •