Vi hadde regnet ut at vi akkurat rakk en rask tur ned til havnen og opp igjen, før Berit skulle komme til grill og vin. Disse sommerkveldene, det gjelder å ta vare på dem, sa vi. Den er så fin den turen, det får vi til, sa vi samtidig. Ti minutter ned, femten minutter opp, kanskje fortere på den andre stien som går forbi de gamle hyttene. Johanne har pulsklokke som måler alt. Hun har nok greie på det, tenkte jeg. Jeg stoppet litt for å ta ut granbar fra skoene. Johanne gikk litt fram og litt tilbake for å komme over bekken. Jeg gikk bare tilbake. – Her, ja! sa hun igjen. Med litt velvilje kunne man se at noen hadde gått her for en god stund siden. Jeg gned meg på leggen. Hvis vi hadde hatt mer tid, og jeg hadde hatt hansker, kunne jeg ha plukket den brenneslen med meg og laget suppe. Jeg krabbet meg opp kleiven, ut av buskaset. Da jeg rettet meg opp, sto det en mann foran meg. Han så på oss med en undrende mine. Han sa ingenting. Det gjorde Johanne. – Er det her stien opp til veien går? Er dette hagen din, kan vi gå gjennom her? – Det er lenge siden det var sti her, sa mannen langsomt. Han støttet seg på en rive og så litt glad ut. – Her heter det Påleklova, og der borte heter det, vent litt, jo: Kasperklova. Det er ikke alle som vet det, fortsatte han. Han pekte oppover bakken. – Ja, er det greit at vi går her, vi skal bare opp og bort til det andre feltet? sa Johanne. – Der slutter veien. Du kommer ikke lenger med bil. Tidligere kom du ikke hit heller, da parkerte vi nede ved havna. – Ja, vi kjører opp på den andre siden, sa Johanne. – Man må være litt forsiktig, for det er et par døde trær som kommer til å blåse ned snart. Du ser dem mellom granene der, litt nedenfor den grå hytta. Han pekte med riven. – Før var det mange som gikk her, men det har de sluttet med. Nå kjører de ned til båtene, sa han enda langsommere, kanskje med litt vedmod i stemmen. – Da går vi bare her vi, om vi får lov! sa Johanne igjen, som om det gikk fortere når hun snakket fortere. Mannen fulgte oss oppover mot veien. Han gikk med små skritt og stoppet opp annenhver meter. Han hadde det ikke travelt. Rundt hytta hans var det busker med hvite blomster, uten ugress mellom. Plenen var nyklippet. Glatte, runde stein markerte blomsterbedene. På verandaen sto to stripete klappstoler og et gråhvitt campingbord, sånne som man kan brette sammen og legge under verandaen om vinteren. – Ja, ja, ja, sa han, da vi takket for at vi fikk gå gjennom hagen hans. Han løftet litt på hånden til hilsen og ble stående med riven. Han gjorde ingenting, bare sto og så fornøyd ut. Vi løp bort til det andre feltet, til hyttene med trampoliner, sofagrupper og gassgriller. De blir varme på 30 sekunder, det sparer man masse tid på. •