Tidens duft

- Dere må gjøre øvelsene ut fra hvordan kroppene deres er. Ta hensyn til kroppen. Den er som den er, sa fysioterapeuten høyt så alle vi damene som sto med bøyd overkropp og hodet ned, hørte hva hun sa. Særlig de siste ordene, som hun sa med ettertrykk: - Den er som den er! Der og da føltes ordene veldig frigjørende. Jeg fikk lyst til å grine. Det blir stadig høyere krav til et best mulig utseende. Altfor mange slåss med kroppene sine. Kanskje et uttrykk for at de ikke har det bra? Eller man overser hvordan kroppen har det, som også kan være tegn på livskrise. Trøstespising av sjokolade, eller å ikke spise noe særlig i det hele tatt, kan begge deler være uttrykk for angst. Ofte ser man ikke noen som likner en selv. Alle ser så riktige ut. De lukter riktig og har riktige klær. Derfor var det nesten befriende at sykehuset skrev i et innkallingsbrev til en undersøkelse at man skulle unnlate å ta på parfyme den dagen. «Av hensyn til medpasienter» sto det, men det var nok mest av hensyn til dem som skulle gjøre undersøkelsen. Tung parfymelukt kan være kvalmende. Parfyme har muligens ikke status lenger. Mamma hadde gjemt sin parfymeflaske innerst i en hylle i et høyt skap i entreen, innenfor pelshatten og silkeskjerfene. Kanskje hadde hun en klåfingret datter, som klatret opp på skammelen og strakk de tynne armene sine så langt inn hun klarte, men likevel ikke rakk fram? I hvert fall fikk jeg parfyme til jul i starten av tenårene. L`air du Temps het den, jeg hadde den veldig lenge, etter mitt skjønn luktet den helt vidunderlig. De voksne kvinnene hadde pelskåpe, pelshatt og noen dråper parfyme innenfor silkeskjerfet når de gikk i selskap eller i teateret. Mammaen min også. Men det er ikke slik jeg husker henne. Jeg husker henne i skauen, med anorakk, bøyd over blåbærlyngen eller tyttebærene. Inne på alle flatene med grantrær, musestille, dypt konsentrert om oppgaven. Hun hadde måttet reise fra bondelandet til byen da hun var fjorten, og søsteren hennes kom noen år senere. De ville det, de skulle til byen, de skulle ikke ha noe kjedelig liv på landet. Oppdriften og styrken deres var nærmest noe selvfølgelig. De snakket sjelden om det de hadde forlatt. Ikke før livet nesten var over. Da kom de dramatiske historiene. Alt det de hadde tiet om gjennom et langt liv, viste seg å ligge helt framme i bevisstheten. - Jeg sitter bare og griner jeg, sa tanta mi da hun kom på sykehjem i nittiårsalderen. Hun skjønte det var slutt, og ville ikke sitte rundt et langbord sammen med fremmede mennesker og spise. Hun ville ikke ha mat, bare ligge på rommet. Da jeg besøkte henne der, tok jeg henne i handa da jeg skulle si farvel. Det ble et høytidelig, kort øyeblikk. Men jeg klarte ikke å presse fram ordene: Takk for alt.