Close Menu
Artikkelen er mer enn fem år gammel. Innholdet kan være utdatert.

Svart fortelling om ungdomsskolen

– I ett og et halvt år satt jeg bare og ventet på at klokken skulle blir tre, så jeg kunne løpe hjem og møte veggen, forteller Anders Kvammen, som har laget tegneserieroman om tiden på ungdomsskolen. – Tenk at jeg kom meg gjennom den!

LÅST FAST

– En venn byttet skole. Jeg hadde lyst til det, men turte ikke, forteller Anders Kvammen, som har skrevet selvbiografisk tegneserieroman om ungdomsskolen. (Foto: Paal Audestad)
Hovedpersonen i «Ungdomsskolen» heter Axel Kvam og er nesten 100 prosent ham selv, forteller tegner og forfatter Anders Kvammen. Den tegnete romanen begynner når Axel Kvam slutter på barneskolen. I sommerferien er han sammen med den litt eldre fetteren Eirik, og om høsten begynner han på ungdomsskolen. Deretter går det ikke særlig bra. Han blir herjet med av bøllene i klassen. Og plutselig dør fetteren i en ulykke. Alt i historien har skjedd, forteller Kvammen, men noen ganger har han gjort noen litterære grep for å krydre historien, og noen personer har han bakt inn i én, for eksempel mobberen i klassen. Men historien om fetterens død er helt sann. – At han døde, ble et traume i familien, sier Anders Kvammen. – Han var en slags flamme for meg, en jeg så opp til. Så forsvant han plutselig.

Tause sider

Tegningene fra begravelsen er mange sider med flyreise, kirke, gravferd og familiesamling. Alle disse sidene er uten tekst. – Hele familien gråt i tre-fire dager, så var det slutt. Etter det var det ingen som nevnte navnet hans. Når jeg ser tilbake på det, ser jeg det med et glassaktig blikk, som om vi var i et vakuum. Vi var der i mange dager og gjorde normale ting, men alle satt og holdt på et trykk inne i seg. I minnet mitt er det helt dialogløst. Anders Kvammen syntes det var flaut å vise følelser i begravelsen, så han holdt det også inne, forteller han. – Det slo tilbake på meg med full kraft, jeg fikk panikkangst. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg og hyperventilerte. I halvannet år satt jeg på skolen og bare ventet på at klokken skulle bli tre, så jeg kunne løpe hjem og møte veggen, eller være alene.

Låst fast

Rett etter at fetteren dør, blir Axel litt tøffere mot den verste bøllen, men kort tid senere blir han hundset med igjen. De kaller ham nerd eller tjukk, lyver om ham til jentene, ødelegger sykler og oppfører seg plagsomt på alle måter. Et sted er det en helside med en skulende type som lener seg inntil garderobeskapene, og det er ingen andre der. – Jeg følte meg låst fast. En venn byttet skole. Han ble behandlet dårlig, men han hadde god selvtillit. Jeg hadde lyst til det, men turte ikke. Da taper jeg den kampen, tenkte jeg. Dessuten så jeg for meg at jeg ville møte de som var ugreie på bussen. Foreldre er ganske naive, de tror ikke at barn blir utsatt for fysisk vold på skolen. Mange går og gruer seg til skolen, fordi de vet de blir slått. – Grep aldri skolen inn? – En gang imellom sa rektor «Dette er Norges beste skole, her har alle det bra!». Men det skjer mye på skolen som ikke lærerne får med seg.

Homeopaten hjalp

Samtidig har altså Axel/Anders angst. Han blir sendt til en psykiater, men hun foreslår medisiner, det vil han ikke ha. Tegningene viser at han ligger på en mørk divan, og psykiateren sitter ved skrivebordet. – Hvis jeg ikke hadde vært så sta, kunne jeg nok fått den hjelpen jeg trengte av en fagperson. Men da duftlysene kom på bordet, følte jeg at det ikke var bra å være der, forteller Kvammen. Løsningen ble en homeopat. Faren var med, og når de kommer ut derfra med noen piller på glass, sier han: «Nå har du fått sukker.» – Det var litt rart å bli sendt til en homeopat. – Foreldrene sa først: Det er normalt å ha det dårlig? – Begge foreldrene mine jobber i psykisk helsevern, og de stoler på psykiatrien, men de var bekymret. De tenke nok at dette var siste mulighet, siden det skar seg helt med psykiateren. Saken var at han sa det jeg trengte å høre. Jeg ble tatt imot som et menneske. Homeopaten låste opp en dør, etter det så jeg annerledes på døden og alt det svarte.

​ Den stille gutten

Fortellingen slutter med at Axel nærmest triumferende blir ferdig med ungdomsskolen, som om det var en maraton han fullførte. – Jeg har truffet noen av de ugreie guttene igjen senere. Selv de opplevde den tiden som dårlig, sier Kvammen. – Noen er kjempehyggelige i dag, men noen gjør at jeg faller tilbake i rollen som den stille gutten. Mange ville ikke sagt at de ble mobbet om sånne opplevelser, men i ettertid har jeg skjønt at det var psykisk terror.

Litt nostalgisk

«Ungdomsskolen» foregår på slutten av nittitallet. Axel har Nirvana i walkman-en, snakker i fasttelefon og reiser nordover fra Fornebu flyplass. – Er det også et snev av nostalgi i den? – Det er mye jeg savner fra den tiden. Å ha med CD-plater på tur, for eksempel. Jeg har så vidt opplevd å ikke ha mobiltelefon. Det var mer spennende å treffe folk når du ikke visste hvor de var hele tiden. Vi hørte på Nirvana, Kurt Cobain var akkurat dødd. Enten likte du den musikken eller ikke. I dag har ungdom så mye å orientere seg i. Jeg skjønner ikke at de finner seg selv og sin plass i kulturen, egentlig. Selv om romanen er selvbiografisk, er den tegnet og skrevet med et visst håp om at andre kan kjenne seg igjen, forteller Anders Kvammen. – Er det en slags trøst i at det går over? – Ja. Helt siden første skoledag på videregående har jeg tenkt at det gjør det. Jeg fikk bakoversveis av hvor hyggelige folk var, de kom bare bort og snakket med meg. Anders Kvammen har begynt på neste bok, som skal handle om årene på videregående skole. Etter det skal han lage en om barneskolen. Alle bøkene tegnes i svart-hvitt. – Jeg er glad i det uttrykket. Man kan lage sterke historier med enkle grep, sier Anders Kvammen. •
Kjære leser!
Du har nå lest en gratis artikkel. Magasinet Psykisk helse er en uavhengig, redaktørstyrt publikasjon, med kvalitetssikret innhold. Bli med å bidra slik at vi holde flere artikler åpne for alle! Støtt oss for eksempel med 50 kroner til vipps 12137. Takk for alle bidrag!