Smerten bak masken

Hun sitter rett opp og ned og ser alvorlig ut. Hun svarer fort på spørsmål, men driver ikke med utenomsnakk. Maria Kjos Fonn, som for fire år siden ble nominert til Tarje Vesaas debutantpris for novellesamlingen «Dette har jeg aldri fortalt til noen», skal snart komme med sin første roman når vi møtes til intervju. – Det er sårbart, sier hun lavt og ser et øyeblikk ned i bordet. Novellesamlingen handlet blant annet om kvinner som bruker vold og om tilstander på lukket avdeling i psykisk helsevern. Romanen «Kinderwhore» følger opp tematikken, men på en mye tøffere måte. Kanskje er Maria Kjos Fonn en stemme for sin generasjon, der mange unge lever på kanten psykisk, selv om fasaden er intakt. – Jeg har gjort meg erfaringer på skyggesiden og synes det er spennende å skrive om det. Jeg vil vise karakterer som utfordrer leseren. Kanskje får man ikke sympati med vedkommende, men jeg håper jeg skaper en forståelse, sier hun.

Romanen «Kinderwhore» handler om en mor og en datter i en blokkleilighet i Groruddalen. Moren har pilleavhengighet og stadig nye kjærester, og datteren må klare seg selv. Hun sover ikke om nettene, stjeler mammas piller, og blir i en periode konstant voldtatt av en av mammas kjærester. Etter hvert havner hun som innlagt i psykisk helsevern etter et selvmordsforsøk. – Hvorfor ville du skrive denne romanen? – Jeg ville skrive om en verden som få mennesker kjenner, en verden på siden av samfunnet, som alle institusjonene i barnevern, rusomsorg og psykiatri er. Dessuten ville jeg nyansere hva det vil si å være et offer. Jeg skriver om en jente som er utsatt for omsorgssvikt og som blir en overgriper selv. Det er ikke uvanlig. Jeg ville også skrive om dynamikken mellom overgriper og offer. Den er preget av ambivalens. Overgriperen trøster offeret etter overgrepet, og hun føler seg tiltrukket av ham på et tidspunkt. Fonn sier at hun i utgangspunktet bare ville skrive om omsorgssvikt, men skjønte at barnevernet måtte inn, og syntes også det var naturlig å ta med institusjoner i rusomsorgen og psykisk helsevern. Hun har selv vært innlagt i psykisk helsevern og på avrusning, og har en diagnose på post-traumatisk stress. Mobbingen var skadelig

– Jeg var veldig fortvilet og deprimert og utagerende i tenårene. Jeg var 20 år da jeg ble lagt inn første gang. Da hadde jeg allerede opplevd mobbing i ungdomsskolen. Der var det et sterkt konformitetspress, det skulle ikke så mye til før man stakk seg ut. Mobbingen var ganske brutal, og jeg begynte å være sammen med eldre gutter og gjorde erfaringer med rus. – Selv om man skjønner at mobbingen er dum, så blir man påvirket? – Ja. Det er underkommunisert. Også i ungdomspsykiatrien. Da jeg kom dit var det bare fokus på symptomer. Det ble aldri snakket om mobbingen, som førte til at jeg ble traumatisert. Slik er det i romanen også. Når hovedpersonen ikke selv forteller om de problemene hun har fått etter det som har skjedd henne, så tror personalet at hun ikke har så store problemer. Det er en vanlig strategi å underspille smerten. – Anklaget du deg selv fordi du ble påvirket av mobbingen? – Jeg anklaget meg selv i den forstand at jeg fikk depresjon og hadde mye selvhat. Men nå gjør jeg jo ikke det. Romanen «Kinderwhore» er ikke selvbiografisk. Jeg kommer fra en bra familie som har støttet meg. De visste at jeg ble mobbet, men jeg var veldig tøff, så det var nok vanskelig å skjønne at det var et problem for meg. – I første del av romanen, før hovedpersonen blir innlagt, skjer det mye som er helt forferdelig. Er du redd for at det kan bli overlesset og bli en del av klisjeen om Groruddalen? – Nei, det er jeg ikke. For det første kommer jeg fra omtrent samme område som hovedpersonen. Jeg kommer fra Årvoll. De fleste som bor i Groruddalen er helt vanlige mennesker. Dette er ikke en historie om Groruddalen, det er en historie om en mor og en datter som kanskje havner der fordi det er lettere å bo der for lavinntektsfamilier. Overgrep og omsorgssvikt skjer i alle samfunnslag.

Moren i romanen gir datteren råd om å legge følelsene sine i en boks, eller putte dem i et laken, og kvele lakenet. – Hva slags oppdragelse er det? – Det er ikke noe godt råd, men jeg tror moren selv er skadet på samme måte som datteren. Hun er som et barn, og både mor og datter ruser seg for å takle følelsene sine. Datteren ligger våken om nettene gjennom hele barndommen. Jeg har møtt personer som har opplevd det jeg skriver om. – Hva betyr «Kinderwhore»? – Det var en grønsj klesstil som sangeren Courtney Love sto veldig i bresjen for, som handler om å karikere en veldig barnlig estetikk som man forventer at kvinner skal ha. Dette var en feministisk kritikk, men for hovedpersonen i romanen blir det en internalisering, altså at hun tar opp i seg gjerningsmannens bilde på henne. Jenta i romanen driver med mange former for selvskading, blant annet seksuell utagering. Fonn sier at hovedpersonen skaffer seg ulike strategier for å klare å ha sex. - Hun kobler seg fra seg selv og det kan virke rart at hun skal ha så mye sex når hun ikke har glede av det. Men hun vil vise at seksualiteten ikke er personlig. Av typen: Kroppen min angår ikke meg. Hun beskytter seg ved å gjøre seg selv nummen. Hovedpersonen sier gjentatte ganger mens hun er innlagt at det ikke stemmer at moren hennes sviktet henne, for hun stolte ikke på moren sin i utgangspunktet. – Det er et forsøk på å forsvare seg selv. Det som kjennetegner forholdet til moren er at hun er veldig glad i moren sin, men synes det er veldig vanskelig, og vil ikke vedkjenne seg det helt. Selvskadingen er en måte å gjøre seg selv til en overgriper, ved å ta kontroll og gjøre overgrep mot seg selv. Det er en måte å takle en umulig livssituasjon.

Hovedpersonen gjør et selvmordsforsøk når hun er 15 år, og blir innlagt. – Har du opplevd selvmordsforsøk? - Ja. – Blir man kanskje ikke innlagt hvis man ikke gjør det? – Det er jo veldig dumt. Jeg har venner som har tatt overdose for å bli innlagt. Fonn sier at hun har inntrykk av at i ungdomspsykiatrien skjer ting ofte for lite og for sent, men legger til at det sikkert er veldig forskjellig fra sted til sted. – Men det er en frase i psykiatrien at angst ikke er farlig. Det er klart at det er ikke farlig i den forstand at det kan ta livet av deg, men når du er en jente som min hovedperson som har fått livet ødelagt av angst og traumer, så er det selvfølgelig farlig. Jeg skriver en del om tingliggjøringen i psykiatrien, hvor det er et begrep for alt mulig. Det kan være litt skummelt for personer som selv har opplevd å bli tingliggjort gjennom overgrep. Jeg ser at det psykiatriske språket er virksomt, men det er også reduserende. Jeg har møtt folk som identifiserer seg med symptomene sine og diagnosen sin på en måte som jeg tror er veldig usunn. For vi er ikke sykdommen vår, verken hvis vi har kreft eller psykisk lidelse. Kanskje får mange kroniske merkelapper som bare fører til en selvoppfyllende profeti.

På slutten av «Kinderwhore» opplever hovedpersonen endelig en forbedring, blant annet fordi hun treffer en annen jente som hun oppnår god kontakt med. – Veien ut starter vel med et vendepunkt der hun ringer politiet i en helt ekstrem situasjon. Så starter hun på avrusing, får seg en leilighet og begynner på videregående, selv om hun også fortsetter å gjøre mye rart. På skolen treffer hun en jente som blir veldig betydningsfull for henne. Jeg tenker at hun treffer henne på riktig tidspunkt. – På speilet hjemme hos jenta står det med store bokstaver: HER OG NÅ. Hvorfor det? – Det er en metode som brukes mye i traumeterapi, for å stoppe dissosiering eller for ikke å bli sugd inn i flashbacks.

Maria Kjos Fonn har et mørkt blikk. I høst deltar hun også med bidrag i to essaysamlinger. Hun har skrevet et essay til en bok som heter «Ulyd» der hun skriver om voldtekt, og i en annen bok skriver hun om kroppspress. Essayet om voldtekt heter «Voldtekst» og handler om en gruppevoldtekt som varte i mange timer på et nachspiel. Hun vil ikke si noe særlig om det. – Gruppevoldtekten skjedde etter at jeg hadde vært innlagt. Man er mye mer skjør når man er psykisk syk. Det skjedde fordi jeg var et ganske lett bytte og var rusa. Hun anmeldte aldri voldtekten. – Jeg tror ikke det er noe å hente på det. Jeg vet ikke hvem det var. Det som er viktig å få fram er at jeg klarer meg. – Hovedpersonen i romanen blir lesbisk, er det en naturlig følge av overgrepene? – Jeg tror hun er bifil, og at det er lettere for henne å være sammen med en kvinne på grunn av overgrepene hun har opplevd. Fonn er selv bifil.

– Er romanen din også en historie om unges liv bak vår tids fine fasade? – Det er mye snakk om flinke piker som sliter. Jeg tenker at vi sliter nok, men guttene sliter kanskje vel så mye, men på en annen måte. Det viser blant annet statistikken over skolefrafall. Jeg synes man bør høre mer på de unge guttene. I essayet om kroppen skriver hun om sammenhengen mellom overgrep og overspising, og sier at mange er nok ikke klar over dette. Hun er også inne på hatet mot kvinner som kommer fram på nett. – Jeg har savnet en forståelse for hvem netthaterne er og hvorfor de gjør det. Venstresiden, som jeg er en del av, er gode til å se strukturer, men når det gjelder netthaterne er det ingen forståelse. Det finnes ikke unnskyldninger for å sitte på gutterommet og skrive hets på nettet, men det finnes kanskje en forklaring. Jeg tror man gjør seg en bjørnetjeneste ved å ikke ville gå inn i det. Essayet om kroppen er til en bok som skal hete «Det skjer nå». Og et stykke ut i september skal Maria Kjos Fonn intervjues på Litteraturhuset. Hun regnes som en sterk stemme akkurat nå. En stemme for sin generasjon. •