Kenwood

 «Jeg tror ikke det blir riktig,» sier Marlene, og det lyder oppriktig, som om hun har tenkt på det lenge, øvd på det, og når hun først har sagt det, er det som om skuldrene hennes minker i størrelse, som en gjenglemt bursdagsballong.

Jeg vet ikke hva jeg skal svare. 

Hun skynder seg til å tilføye: «Men vi må jo fortsatt kunne være venner for det?»

Vi sitter i stua. Marlene har flyttet seg fra sofaen til stolen, og drikker av et glass vann.

Jeg reiser meg, og forteller henne at jeg vil beholde Kenwood-maskinen jeg fikk av henne til jul.

«Så klart,» sier hun.

Jeg går på kjøkkenet og kobler ut Kenwood-maskinen. Den er brun-beige med stålknapper. Marlene følger etter, og sier, nesten andpusten: 

«Men kan vi ikke snakke om det?»

Jeg snur meg. Kenwood-maskinen veier mer enn jeg forestilte, og det verker i armene, det stråler langs overarmen og ned til fingrene.

«Hva er det vi skal snakke om?» spør jeg. 

«Dette. Oss.»

Jeg kommer ikke på hvor lenge vi har bodd på denne måten, fengslet, låst, stimet sammen som fisk, men jeg vet, eller, jeg forestiller meg, at det kan ha vært over et år, om ikke mer. Det var Marlenes idé at vi skulle flytte sammen. Tenk på det, hadde hun sagt, vi får uendelig tid med hverandre.

«Det ble bare for mye for meg,» sier Marlene. «Men det er ikke din skyld. Det er meg. Det er jeg som trenger plass. Jeg trenger tid til å puste.»

Jeg skynder meg forbi henne, legger Kenwood-maskinen på gulvet i gangen, tar på meg sko, jakke, finner bilnøklene, og plukker så opp Kenwood-maskinen, før jeg fortsetter ned trappene i oppgangen, og jeg kan fortsatt høre Marlene puste der oppe idet jeg raser ned stegene, og pusten hennes fremstår som tung og sliten, full av parasitter og løgner. 

Nede på parkeringsplassen, legger jeg Kenwood-maskinen i baksetet. Det er stille i gatene. Solen står høyt på himmelen. Trærne kaster ingen skygge. Jeg setter nøkkelen i tenningen, vender om, men ingenting skjer. Jeg prøver igjen. Ingenting. 

Så går jeg ut igjen, beseiret, tar ut Kenwood-maskinen, går opp trappene, Marlene står der fortsatt med hendene på hoftene, og jeg sier noe som: «Batteriet var dødt.»

Jeg setter Kenwood-maskinen tilbake på kjøkkenbenken. 

«Hva gjør du?» spør hun. 

Jeg vet ikke hva jeg skal svare, så jeg går forbi henne, bort til sofaen, setter meg ned, og begynner å bla i et magasin. Marlene følger
etter. Hendene hennes er limt til hoftene. Hun er en statue. 

«Vi funket fint når alt var stengt ned,» sier hun. «Men nå som alt er åpnet … det blir bare, hva skal jeg si, det blir feil. Jeg føler at det er feil.» 

Jeg løfter blikket fra magasinet. «Feil?» 

Det blir stille. I fraværet av stemmer og lyd, hører jeg bilene utenfor, kløtsjer, motorer, gir, during, frem og tilbake, grønt og rødt lys.

«Feil,» sier Marlene, og ut ifra intonasjonen å dømme, tenker jeg at hun ville forklare videre, men hun stopper opp, uventet, og vender inn i seg selv.

Jeg presser henne ikke på det. Det går opp for meg at forholdet vårt kun har eksistert i vakuumet av pandemi, at virkeligheten ikke har berørt oss, og at i skillet mellom isolasjon og kontakt har vi ikke kommet ut på riktig side. Det finnes derfor ikke noe å skylde på, desto mindre noen å skylde på. For det er i møtet med en ny virkelighet at grensene våres ble testet.

«Feil,» gjentar Marlene, men mer til seg selv enn meg.

Jeg legger fra meg magasinet. Marlene stirrer ut vinduet. En del av meg ønsker å trøste henne, stryke henne over håret, og si ting som: «Vi klarer det her,» eller «Kommer vi ikke ut av dette sterkere?», men jeg blir sittende med hendene i fanget, som en skoleelev, og jeg rikker meg ikke, stivner, ser bort på henne, og klarer ikke la være å føle på en viss skyldfølelse.

«Husker du når vi flytta inn,» sier jeg forsiktig, «og måtte bære sofaen opp trappene, og så fikk jeg brannsår på magen, for trappen var så trang og sofaen så stor.» 

 «Ja,» sier hun og smiler, før hun legger til: «Og senga som vi ikke gadd å bære opp, så den ble stående i første etasje i to dager, og vi endte opp med å sove på gulvet.» 

«Jeg har fortsatt vondt i ryggen etter det,» sier jeg.

Pause. Stillhet.  

«Vi lar det vonde ta så mye plass at det gode blir glemt,» sier jeg, før jeg legger fra meg magasinet, reiser meg, og ser en siste gang på Marlene, som beholder blikket festet ut vinduet. Hva var det hun hadde sagt? Der for noen uker siden? Jeg kommer ikke på det, og det er for sent å spørre.

Kanskje det allerede var for sent ved begynnelsen. •