Skilsmisse: Brudd uten sammenbrudd

Skilsmisse sammenliknes med sorg, både for den som går, og den som blir forlatt. Begge parter kan kjenne på en slags uvirkelighet.

– Få andre livskriser innebærer så mange opplevelser av tap på en og samme tid som en skilsmisse, skriver psykolog Anna Bennich Karlstedt i den svenske boken «Vägen genom skilsmässan. Att hantera en förlorad kärleksrelation». Den vonde og vanskelige tilstanden kan vare lenge. Selvfølgelig er det verst for den som blir forlatt, men begge føler seg ofte mislykket.
– Krisen hos oss slo til fra en dag til en annen, forteller en mann i boka. – Min kones forelskelse i en kollega, utroskapen og den overhengende risikoen for at hun kom til å forlate meg, var et faktum allerede da hun fortalte alt. Den første tiden etterpå gikk jeg i høyspenn. Jeg sov ikke, hadde konstant høy puls og hjerteklapp og var skrekkslagen, fortvilet, sjalu og rasende om hverandre. Jeg prøvde å trøste meg selv ved å minne meg på at på en bestemt dato et stykke fram i tid ville det føles bedre. – Det kommer ikke til å være slik som dette bestandig, sa jeg til meg selv.

Å få støtte fra venner og familie er uhyre viktig i denne tida, skriver Karlstedt. Mangel på sosial støtte går ut over helsa. Støtten kan være å ha en å gå tur med eller gå på kino. Det trenger ikke bety at man sitter og snakker om det som er vondt. Mange orker ikke å snakke om det i starten.

– Jeg hadde den gangen en venn som tok kontakt ganske ofte og spurte: Hvordan har du det? Eller han spurte om han kunne gjøre noe. Det slår meg nå at jeg aldri har sagt til ham hvor mye det betød for meg, sier en annen mann. Men dette er ikke tiden for å vente på at telefonen skal ringe, eller at det skal pipe inn en sms, skriver Karlstedt. – Det kan være ubehagelig og man kan mangle mot til å kontakte venner og bekjente, og det er lett å tenke at vennene burde skjønne sjøl at de bør ta kontakt. Mange havner derfor i en slags offerrolle hvor de føler at omgivelsene ikke stiller opp. Men denne passiviteten er det viktig å bryte med. Våg og ringe og be om hjelp, skriver Karlstedt.

Det skal ikke underslås at mange føler skilsmissen som en stor lettelse, som et stort «endelig», selv om det kanskje ikke er så lett å innrømme det.

– Jeg var så glad for mitt nye hjem og mitt nye liv. Jeg følte meg så sterk. Men det turte jeg ikke fortelle til alle som spurte hvordan jeg klarte meg uten barna. «Det er tøft nå», svarte jeg og bøyde hodet ned, sier en person som er referert i boka.
Det er mange myter om hvordan man skal takle en skilsmisse. For eksempel at du må sørge ferdig før du kan møte en ny partner. Eller at forhold som tar slutt, har vært mislykkede bestandig.

Mange føler at man mister barna gjennom separasjonen, påpeker Karlstedt, fordi man skal ha dem på halv tid, kanskje mindre. Mange bekymrer seg for hvordan de skal klare å være aleneforeldre, og om de kommer til å være en bra nok forelder. Et råd er å prøve å se at bekymringer ikke er det samme som sannhet. Fordi om du frykter at du ikke er bra nok, er det ikke sikkert at det er sant.
Karlstedt skriver også at i den første tida etter skilsmissen kjenner mange et sterkt savn etter barna. Et hjem uten lyden av leker som kastes i gulvet, eller søsken som krangler, tærer på. Samtidig er det mange som puster ut den dagen barna skal til den andre forelderen, selv om det er litt tabu å si det. Følelsen av å være halv uten dem er like vanlig som behovet for å hvile uten dem. Karlstedt skriver at begge følelsene som oftest lever side om side, og at det særlig i begynnelsen er verst. Det viktigste er at foreldrene klarer å ha et bra samarbeid om barna, og at de søker hjelp, for eksempel hos familievernkontor, hvis de ikke klarer å samarbeide.
Du kan øve på å få til en bedre kommunikasjon med din eks. I mange tilfeller har kommunikasjonen kjørt seg fast i et dårlig spor lenge før separasjonen. I stedet for å fortsette med krangling og utskjelling kan du tenke: «Jeg skal oppføre meg på en sånn måte at jeg ikke gjør saken verre.»
Målet er ikke en perfekt kommunikasjon, men å unngå å gå i forsvar selv om du blir verbalt angrepet.

En del mennesker har aldri fått lov til å uttrykke følelser, eller har lært seg å kjenne igjen følelsene sine. Eller de har blitt avvist da de var følsomme som barn. Som voksen blir det vanskelig å takle forvirrende og sterke følelser. Karlstedt skriver at mange i stedet sliter med å tenke logisk, og sier og gjør ting som absolutt ikke fremmer samarbeid.

Når du er i en opphetet situasjon, bør du gjøre følgende:
Konsentrer deg om dine egne følelser. Legg merke til hvordan de endrer seg, men prøv å ikke leve dem ut. Hvis du trenger å utagere, konsentrer deg om pusten din, og konsentrer deg om å løse problemet. Tenk på at samtalen snart er over, og at du har gjort ditt beste. Hvis du blir så opprørt at du ikke klarer dette, be om en pause.
Noen ganger går det ikke uansett hva du gjør, fordi den andre parten vil ødelegge. Etter en slik samtale bør du ta vare på deg selv. Tenk på at du i hvert fall gjorde ditt beste. Gå deg en tur, snakk med noen du er fortrolig med og som kan gi deg støtte. Husk det som han mannen i boka sa til seg selv: Det kommer ikke til å være slik som dette bestandig. •

Kilde: Anna Bennich Karlstedt: Vägen genom skilsmässan. Att hantera en förlorad kärleksrelation