Skam og overgrep

I boka Portnerboligen møter vi Einar – en tilsynelatende glad gutt men med mørke tendenser som ligger på lur og gnisser i leserens bevissthet. For alt er ikke som det skal med Einar. Søsteren hans, Svanhild, viker noen ganger unna i undring kombinert med en slags diffus redsel, og hos moren og faren er det en subtil visshet som aldri kommer helt til orde. 

I bunnen ligger også den halvt ihjeltidde skammen og stigmatiseringen som omgir familien når Einar til slutt havner på anstalt.

– Du baserer deg på historiske kilder, men har likevel valgt romanformen?

– Da jeg først leste min onkels sykejournal som startet på begynnelsen av 1950-tallet, skjønte jeg at jeg satt på et dokument som forteller om en historisk epoke i norsk etterkrigspsykiatri. Jeg kjente at det forpliktet. Jeg valgte til slutt romanformen fordi jeg selv opplever at litteratur er en fantastisk døråpner inn til kunnskap om andre menneskers levde liv og temaer vi kanskje ellers ikke har tilgang til. 

Vokste opp der

Tittelen Portnerboligen er ikke tilfeldig valgt. Gøril Hellen forteller at hennes onkel faktisk vokste opp i en portnerbolig.

– Det spesielle i min onkels historie, som var psykiatrisk pasient gjennom hele sitt voksne liv, er at han ikke bare vokste opp i en portnerbolig, men at han vokste opp i portnerboligen ved Trondheim sykehus. Det ble senere Regionssykehuset i Trondheim og er nå St. Olavs Hospital. Han bodde altså tett på byens store somatiske klippe, og ble etter hvert så psykisk syk at han ender på institusjon. Jeg tenkte det var interessant å utforske hvordan nettopp disse omgivelsene reagerer på dette. Hva skjedde i den tiden i møte med psykisk sykdom? 

– Jeg begynte å bygge et fiksjonsunivers med utgangspunkt i journalen og denne helt spesielle settingen, fortsetter Hellen. 

Hun forteller om behandlingsmetodene som hun leste om i onkelens journal: 

– På 1950-tallet var det stort sett insulin- og elektro­sjokkbehandling man brukte. Det fantes ikke psykofarmaka på den tiden, det kom først mot slutten av 1950-tallet, så behandlingen besto enten i elektrosjokk eller insulinsjokk. Insulinsjokkbehandling innebar å tilføre pasienten, som ofte var reimet fast, økende doser med insulin, noe som er svært brutalt for kroppen. En person uten diabetes som får tilført ti internasjonale enheter – måleenheten for insulin – vil bli svært, svært syk. 

Startdosen for psykiatriske pasienter var på 20 internasjonale enheter og kunne øke til 300 enheter i løpet av noen få uker med behandling. 

– Det er så ekstremt høye doser at kroppen kan gå i sjokk med kramper og koma. Noen av pasientene døde, sier Gøril Hellen. 

Fremkalle sjokktilstand

En behandling var Cardiazol-sjokk, som gikk ut på å injisere hjertemedisinen cardiazol for å fremkalle en sjokktilstand. Lobotomi var heller ikke uvanlig. Hellen forteller at onkelen hennes ble lobotomert i svært ung alder, 22 år gammel. I alt ble to og et halvt tusen pasienter lobotomert i Norge, forteller Gøril Hellen. 

– Det høres kanskje ikke mye ut, sier hun, men Norge var faktisk et av landene som lobotomerte flest pasienter i forhold til folketall. 

Hun understreker at boka ikke er ment som en svartebok over leger og pleiere som jobbet i systemet den gang. Hun sier det er viktig å huske at datidens metoder skyldtes mangelen på gode verktøy i behandlingen, og ikke mangel på ønske om å hjelpe.

– Det var jo en helt fortvilet situasjon, med overfylte avdelinger og leger som gikk fra seng til seng med sjokkapparatene, mens pasientene ropte og hylte og ikke ville, for det var jo brutalt for kroppen. Men selv om metodene var røffe og barbariske sett med dagens øyne, så ønsket de aller fleste som jobbet der alt godt for pasientene. 

– Man må se på datidens behandlingsformer med en viss mildhet i blikket, med den forståelsen at dette var det man trodde hjalp den gangen.

Intervjuet pleiere

Noen av dem som jobbet i psykiatriomsorgen den gang er fortsatt i live, og Gøril Hellen har intervjuet flere av dem. 

– Den ene personen i boka, Stig, er en ung pleier som jobber ved den psykiatriske institusjonen der hoved­personen blir innlagt. Han er på mange måter en syntese av menneskene jeg intervjuet i den første research-fasen, som i dag er menn på mye over 80 år og som jobbet i datidens psykiatri. Stig-karakteren viser oss at uansett hvor syke og deprimerte vi er, så har vi glimt og lommer av friskhet. Det er disse lommene Einar får lov til å leve ut sammen med Stig, som ser Einar som en ung mann, en person, et menneske og ikke bare et kasus. 

– Du merker at det er et eller annet som skjer inne i hodet hans, et eller annet som gjør at han agerer som han gjør. Hvordan klarte du å sette stemme på hans sykdom? 

– Jeg hadde ingen forutsetning for å gå inn i selve sykdommen hans, og med all respekt for dem som erfarer alvorlig psykisk sykdom ville jeg ikke ta på meg et sånn late-som-blikk. Hovedpersonen Einar har derfor ingen stemme i denne historien. Men observere, det kan vi jo alle gjøre, og jeg valgte tre fortellerstemmer for å belyse utviklingen: lillesøsteren hans som er ti år, faren med sitt voksenblikk på sønnen og pleieren på innsiden. Men det er Einar som er omdreiningspunktet i boka og familien, både når han er til stede og i sitt fravær. 

– Kjente du din onkel?

– Ja, jeg var tjue år da han døde i 1987. Han var hjemme hos oss. Han hadde disse karakteristiske søkkene i tinningen og var en snodig karakter. I dag er det ikke sikkert min onkel ville blitt innlagt på psykiatrisk avdeling. Vi ville hatt bedre metoder for å ivareta ham, sier Gøril Hellen. •