Selvmedfølelse: Overdreven selvkritikk gjør vondt verre

Overdreven selvkritikk er en viktig grunn til dårlig psykisk helse, skriver Agneta Lagercrantz, en svensk journalist som har skrevet flere bøker om selvmedfølelse. Selvfølelse derimot, er en gjest som er innom en gang iblant. God selvfølelse kan komme i situasjoner hvor du får ros eller anerkjennelse, skriver Lagercrantz. Hun peker på at mange i dag jakter på selvfølelse, men den bygger på at du bestandig sammenlikner deg med andre. – Selvfølelse hopper mellom hybris og selvhat, skriver hun, altså at du er høyt oppe og føler deg uangripelig på gode dager, og fordømmer deg selv når du føler deg nedfor.

Det har sammenheng med at selvkritikk kan skape en slags trygghet. Det går an å oppleve at selvkritikk demper stress. Står du oppe i overveldende vanskelige situasjoner, som at du blir skilt eller mister jobben, kan selvkritikken være med på å gjøre at du i det hele tatt holder ut. Du skylder på deg selv. Du burde ha forstått dette tidligere, sier selvkritikken. Dermed ender du opp med å føle at det egentlig er din egen skyld det som skjer. På et vis blir det lettere å godta situasjonen og lettere å holde ut skamfølelsen. – Skam kan forsvinne ved hjelp av medfølelse, ikke minst selvmedfølelse, skriver Lagercrantz.

Mange kjefter stadig på seg selv, og de fleste har en indre kritiker. Den indre kritikerens funksjon er å beskytte deg mot å dumme deg ut. Den skal hjelpe deg til å opptre riktig, slik at du ikke ender opp med å føle deg utestengt. Men det går ikke an å forebygge situasjoner der du føler deg hjelpeløs, derfor virker ikke den overdrevne selvkritikken. Ingen kan ha kontroll på tilværelsen ved å være føre var. Men som Lagercrantz påpeker, hjelper det heller ikke å fordømme sin indre kritiker. Si heller til din indre kritiker: – Jeg hører hva du sier, og jeg skjønner at du vil hjelpe meg. Men jeg skal prøve med litt vennlighet isteden.

For mange har den selvkritiske holdningen startet med en barndom hvor man ikke ble møtt med tilgivelse og omsorg. Enten fordi man hadde foreldre som var kritiske, og ga inntrykk av at hvis du gjorde en feil, så var det feil på deg som person. Eller at man hadde en mor og far som ikke var psykisk tilstedeværende. Lagercrantz påpeker at det holder ikke at foreldrene er fysisk til stede, hvis de ikke er følelsesmessig tilgjengelige for barnet. Det oversette barnet vokser opp med en dyp skamfølelse over å være den hun eller han er. Og skamfølelsen kommer som en bølge når livet oppleves vanskelig. Man føler seg udugelig og verdiløs. Dessuten lever man med en dyp redsel for ikke å få til noe, og for å bli avvist. Skam kan i perioder lamme et menneske fullstendig. Noen bruker selvkritikk som straff hvis de har mislyktes, skriver Lagercrantz. Da er det kanskje enda mer vanskelig å lære seg å bli vennlig mot seg selv. For selvmedfølelse er det motsatte av å «pumpe opp» en falsk maske av selvtillit. Å bygge opp selvmedfølelse er heller ikke ensbetydende med «elsk deg selv». Det er ingen metode for å unngå å komme opp i vanskeligheter. Derimot innebærer selvmedfølelse at man lettere innrømmer og tåler egne svakheter.

Mange som bærer på en følelse av å ikke være bra nok, kompenserer med prestasjoner. De tror at dette er den eneste måten å bli likt på. – Kulturen vi lever i, er gjerrig, skriver Lagercrantz. Den dyrker følelsen av at du skulle vært mye bedre og mye mer enn du er. Når miljøet du er i, er preget av redsel, aktiveres kamp- og flukt-instinktet, og dette preger oppførselen til dem som lever i et totalitært miljø. Redsel og engstelighet forsterker følelsen av utilstrekkelighet og skaper psykisk uhelse. Så fort du merker at du driver med hånlig kritikk av deg selv, stopp opp og tenk over: Hva sa du nettopp nå til deg selv? Snakker du slik til andre som du bryr deg om? Ville du tatt den tonen til en person du ikke liker? Sannsynligvis ikke.

Lagercrantz har lest om flere forslag til øvelser for å bygge opp selvmedfølelse. Hun forsøkte blant annet denne: Tenk på noe som er vanskelig, og som du vanligvis prøver å unngå å tenke på. Hold ut, selv om det gjør vondt i mellomgulvet og halsen blir trang. Legg deg ned og legg hånda over hjertet. Begge hendene, eller bare den ene. Pust dypt inn noen ganger. I starten syntes Lagercrantz at dette var en litt rar øvelse, men etter hvert merket hun at pulsen ble roligere. Hun falt til ro. Hun begynte å bruke ordet «selvmedfølelse» som et stopp-ord når hun hadde opplevd vanskelige situasjoner. Rett før hun skulle begynne å kritisere og fordømme seg selv, sa hun: «Selvmedfølelse! Selvmedfølelse!» Det hjalp. •