Psykopati: – Start forebygging i barnehagen

Betegnelsen psykopati har lang tradisjon i psykiatrihistorien, men den ble tatt ut av diagnosemanualene fordi den var så belastende og stigmatiserende. Nå er den i bruk igjen, fordi den fanger opp mer presist en undergruppe av antisosiale med mer omfattende og alvorlig kriminalitet, forteller psykolog og doktorgradsstudent Peder Nørbech. Han jobber som psykolog i fengsel og skriver en bok om psykopati. I diagnosemanualene er psykopati assosiert med dyssosial (Europa) og antisosial (USA) personlighetsforstyrrelse. – Psykopati anses som en mer alvorlig forstyrrelse enn dyssosial og antisosial. Psykopati er foreløpig ikke en egen diagnose, men en betegnelse som innebærer å være svært egosentrisk, ha en svikefull mellommenneskelig stil, mangle empati og skyldfølelse og bryte regler, utøve fysisk og psykisk vold og mer. Det er antagelig mange forskjellige konstellasjoner, men essensen er den kjølige, kalkulerende, maktdrevne væremåten, sier Nørbech. – Kan psykopati behandles? – Det er det uenighet om, og vi har foreløpig begrenset kunnskap, sier Nørbech. – Min erfaring er at jo mer den mellommenneskelige stilen er preget av psykopatisk fungering, jo vanskeligere er behandling. Noen kan man hjelpe, enkelte kan man kanskje aldri nå frem til.

Ett av problemene med psykopati er at den som har det, ikke nødvendigvis lider av det selv. Man kan oppleve at det er alle andre det er noe feil med. Derfor søker personer med slike problemer sjelden hjelp. – Uten motivasjon er det vanskelig å få til en behandlingsallianse, og det blir vanskelig å endre noe, sier Nørbech. – Har man det egentlig ganske greit selv? – Det varierer nok. Man har ofte en tendens til å skylde på omverdenen. Men innimellom brister det, det er min erfaring fra behandling av personer i fengsel, sier Nørbech. I oppslagsverk som Wikipedia står det at 80 prosent av dem som har dyssosial personlighetsforstyrrelse, anslås å være i fengsel. – Ikke alle havner i fengsel, men mange kommer dit på grunn av måten de er på. Om lag 60 prosent av innsatte har antisosial personlighetsforstyrrelse. Av disse har mellom ti og 25 prosent alvorlig psykopatisk personlighetsforstyrrelse. – Får man tilbud om behandling i fengsel? – De fleste som søker behandling, skal få det, på lik linje med personer som er ute, sier Nørbech. Men Norge ligger etter flere andre europeiske land, forteller han videre. I Nederland fins en gruppe som kombinerer miljøterapi og psykoterapi med lovende resultater. – Behandlingen er fremdeles eksperimentell. Jeg tror de er litt for optimistiske for de mest ekstreme, sier Nørbech. De som kommer til behandling der, slipper ikke ut igjen før det er tydelige tegn på bedring, forteller han.

Ifølge Pasienthåndboka kommer personlighetsforstyrrelse til uttrykk i ungdomsårene og fortsetter inn i voksen alder. – Hva skal foreldre eller pårørende gjøre hvis man mistenker at ungdommen i huset er noe mer enn bare vanskelig og kanskje har personlighetsforstyrrelse? – Først må man spørre seg hvorfor tenåringen har disse vanskelighetene. Man kan søke Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) om hjelp. De er ikke alltid rustet til å behandle atferdsforstyrrelser. Barnevernet har ulike institusjoner for utagerende ungdom. Noen ganger er handlingene en del av identiteten eller selvforståelsen, det kan være barneranere for eksempel. Hvis man har en forakt for ofrene og kanskje til og med nyter å påføre lidelse, har vi ikke noe godt apparat for å hjelpe unge. Ofte blir de overlatt til rettsvesenet, sier Nørbech. – Men det betyr ikke at vi ikke skal prøve å hjelpe alle, legger han til. – I forbindelse med en studie snakket jeg med en torpedo som var veldig opptatt av råheten sin. Utover i intervjuene kunne han si at dette livet koster mer enn det smaker. Han hadde én han brydde seg om. Det var en kime til noe godt inne i alt hatet og mistroen. – Hva kom alt hatet og mistroen av? – Han hadde en historie med tidlig tap av mor, omsorgssvikt og fysisk mishandling, og vokste opp i et kriminelt belastet område hvor vold ble en metode for å skape og opprettholde identitet og selvbilde. Men det er ikke én enkelt vei til å bli psykopat. Noen opplever alvorlig omsorgssvikt. Hvis man mishandles, er risikoen høyere for å utvikle psykopati. Det er også genetiske markører for psykopati. Noen vokser opp med gode omsorgspersoner og kan fungere godt i høyrisikoyrker som jagerflypiloter eller fallskjermjegere. – Kan psykopati også være en styrke, med andre ord? – Alle har psykopatiske øyeblikk, noen ganger er det nyttig. For eksempel i en farlig verden bør man ikke være for naiv og stole blindt på alle. I noen yrker må man kunne legge opprivende øyeblikk raskt til siden. Er man soldat, kan det hende man må ta livet av et annet menneske. Det vil være et psykopatisk øyeblikk. Man «tar ut målet». Måten å snakke om det på er dehumanisering, det er også karakteristisk for psykopati.

For noen år siden kom det ut en bok om psykopaten som sjarmør og tyrann. I etterkant har mange fortalt at de føler seg fanget av psykopater. – Har du noe råd til personer som opplever at en nærstående er psykopat? – Bare det vanlige, ta kontakt med noen du stoler på og kom deg ut! sier Nørbech. – Det går gjerne galt hvis man prøver å forandre hverandre i et forhold, uansett hva det gjelder. Hvis man opplever å være manipulert, trakassert eller fornedret, bør man rett og slett komme seg ut av det. – Noen forteller også om sjarmerende personer som manipulerer og hersker? – Ett av trekkene ved psykopati er overflatisk sjarm. Det er ikke så lett å se gjennom. Alle prøver å sjarmere hverandre i et forhold. Det er anslått at mellom to og fem prosent av befolkningen har antisosial personlighetsforstyrrelse. Det er en del av den menneskelige natur, mener Peder Nørbech. – Må vi bare akseptere at noen blir ufølsomme og plagsomme mot andre? – Mye kunne vært forhindret med tidlige tiltak. Enkelte vil kanskje hevde at noen bare er født sånn, men jeg vil påstå at man blir ikke slik uten betydelig negativ miljømessig påvirkning. Psykopati er en prosess. •