Pappa-lengselen

– Avvisningsfrykten er sterk hos mange av pasientene mine. Jeg hadde nettopp en pasient her, som fant ut at hun i stor grad behaget faren i oppveksten. Når hun merket at faren begynte å bli sint, prøvde hun å behage ham. Jeg kan merke at noen mennesker er som váre dyr, redde for kritikk og sinne. Da er selvfølelsen rammet, og de får en form for tapt sinn, sier Tormod Huseby.

Jo mer anerkjennelse i barndommen blir erstattet av kritikk, latterliggjøring og mishandling, jo større kan ødeleggelsen bli. Med følelse av skam, verdiløshet og tomhet.

– Vi er avhengig av andre mennesker for å utvikle oss til den vi er, og ikke den de rundt oss vil vi skal være.

– Hvordan kan vi vite hvem vi egentlig er?

– Ved å ha trygghet til selvhevdelse, tørre uenighet og hevde egne meninger. Ved å være fri, sier Huseby. Han forklarer at en slik følelse av frihet, kommer av å ha blitt møtt, og ikke avvist som barn.

Gode foreldre

Psykiateren har tatt plass i lenestolen på kontoret, der han pleier å møte pasientene sine. Den obligatoriske esken med papirtørklær ligger på et bord ved siden av klientstolen, der han har plassert meg, journalisten. Noen ganger blir han selv blank i øynene, når han snakker om oppveksten, familien, sin egen mor, som omkom for tidlig i en bilulykke, og verdiene han har med seg hjemmefra. I jobben med å samtale med og hjelpe andre mennesker, har han tro på å dele også egne erfaringer, til en viss grad. Da blir det en form for likeverd mellom terapeut og pasient:

– Åpenhet er åpnende, sier han og forteller om et trygt, godt arbeiderklassehjem på Kalbakken i Oslo, preget av hjertevarme, omsorg og rom til å være seg selv med tanker og følelser. «Jeg er sikker på at de var både stolte av og glad i meg. Deres anerkjennelse var avgjørende for at jeg fikk et godt liv», skriver Huseby i boka.

– Jeg var et sensitivt barn. Mens søsteren min var utadvendt og sjarmerte omverdenen. Moren min sa til søsteren min at hun ga meg mer, fordi jeg trengte det. En gang spurte jeg søsteren min om hva hun tenkte om det. Da svarte hun: «Mor hadde nok til oss begge», sier Huseby. Han blir rørt av minnet og tar en liten pause før han sier:

– Jeg kunne ha blitt pasient og ikke psykiater.

For det er sensitive barn som er mest utsatt for å utvikle alvorlig psykisk smerte og lidelser, dersom oppveksten mangler anerkjennelse for den de er. Barnet higer etter å bli sett av mor og far.

Livets bur

Mange utvikler seg til å bli «people pleasere», eller «behagere», og utvikler et falsk selv på veien, i frykten for å bli avvist.

– Behagere skammer seg mye. De blir aldri bra nok, og mange venter på å bli avslørt. Jo mer fanget man er i det individuelle buret, jo mer blir man preget av det kollektive buret, sier Huseby. Han tenker seg at vi alle lever i «livets bur», som er trøbbelet med å være menneske i seg selv, gjennom parforhold, vennskap, familieliv, sykdom og død. Det slipper ingen unna, det er noe vi må lære å leve med. Men det er også et kollektivt bur skapt av samfunnets forventninger. Der er kravene til suksess og ytre, materielle verdier. Det kollektive buret er blitt forsterket av sosiale medier. Men det indre buret, det er den strenge, indre kritikeren og problemer med å verdsette seg selv. Det kollektive buret blir viktigst:

– Da søker man anerkjennelse gjennom prestasjoner og materielle ting. Du skal være flink og gjøre alt for å føle verdi.

– Handler terapi mye om hvordan man kommer ut av det indre buret?

– Ja, om å våge og tørre å kjenne etter. Hva ønsker jeg, hva vil jeg? Eksistensialisten Jean Paul Sartre sier: «Vi blir andres blikk og forventninger». Jeg husker en pasient da jeg jobbet på sykehuset i Stavanger. En kvinne ble innlagt med magesmerter og undersøkt på kryss og tvers. De opererte henne til og med, uten å finne noe. Til slutt sa de «vi får sende henne til en psykiater». Han spurte «hva tror du det er?» Ingen hadde spurt henne om det før. Hun svarte «dårlig samvittighet». Det viste seg at hun levde i en konstant skvis mellom å ta seg av to barn og syke foreldre.

Kompleks PTSD

For å vinne tilbake «et tapt sinn», er det viktig å kvitte seg med den indre skammen og omfavne seg selv, mener Huseby. Det er lettere jo mindre sinnet er tapt. For de mest alvorlige sinnslidelsene, som schizofreni og personlighetsforstyrrelser, er det en vanskelig jobb. I boka tematiserer psykiateren kompleks PTSD (posttraumatisk stresslidelse), tilstanden som først i 2018 ble en egen diagnose. «Vanlig» PTSD er ofte forårsaket av konkrete hendelser som krig og ulykker.

– Kompleks PTSD er vanskeligere å behandle enn PTSD. Ofte kommer den av gjentatt nedlatenhet og misbruk. Min erfaring er at mange flere lider av kompleks PTSD enn vi er klar over, sier Huseby. Han viser til psykoterapeuten Pete Walker, som har sagt at hvis man forsto at flere pasienter lider av kompleks PTSD, så ville de andre diagnosene svinne betraktelig.

– Men jeg er ikke så opptatt av om pasientene opp­fyller diagnosekriterier. Mange pasienter skårer høyt på negativ narsissisme, altså at de er overdrevent opptatt av hva andre tenker om dem. De grubler mye på hvor feil de er, og «å være feil», er definisjonen på skam. Det er mye tilknytningsproblemer og frykt for avvisning. Ikke få av dem som kommer til meg, føler at de er til bry. At de ikke har fortjent å gå her. I oppveksten var det ikke snakk om å bli likt, men å bli tålt, sier Tormod Huseby og tar en liten pause.

– Og det er jo fælt.

– Min erfaring er at mange flere lider av kompleks PTSD enn vi er klar over.
Kritisk sinnelag
Mennesker med kompleks PTSD er ifølge Huseby preget av en streng indre kritiker, og ofte ledsaget av en ytre kritiker.

– Samtidig med at de kritiserer andre, klarer de ikke verdsette seg selv.

– Stemmer det at man må elske seg selv for å elske andre?

– Hva legger man i det? Det kan virke som svada. Det er bedre å snakke om selvanerkjennelse. Vi gjør alle dumme ting, og har ting vi skammer oss over. Jeg er opptatt av at vi har med oss ord som ømhet, ydmykhet og raushet om oss selv.

– Å tilgi seg selv?

– Ja, at det jeg har gjort, er bra nok. Å ha selvmed­følelse eller selvkjærlighet. Mange som skammer seg mye har et forsvar mot omverdenen. De kan virke av­visende og likegyldige. Men det er en frakoblet modus for å beskytte seg selv. En psykologiprofessor hevdet at ni av ti arrogante mennesker egentlig har sosial angst.

Doktor Huseby har råd for å bryte sirklene av skam og frykt for avvisning.

– Man må våge å feile og bli avvist, tørre å tåle avvisningen. Gå dit hvor kjærligheten er! For å bli likt, må man våge å vise sårbarhet. Hvis du ellers er vanlig omgjengelig, vil det alltid være noen som tar deg imot. Vi kan ikke bli likt av alle, og vi liker ikke alle, vi heller.

Å være hederlig

– Du skriver i boka at vi lever i et sykt samfunn?

– Har jeg sagt det slik? Ja, jeg står for det, samfunnet er litt sykt. Det er preget av misunnelse, sammenlikning og konkurranse. De fremtredende verdiene er å stadig eie mer, være spesiell, forbruke, jobbe 24-7. Men som verdier er det luftspeilinger som blir borte. Samfunnet er sykt fordi flere føler seg ensomme og forlatte, og vi får mer psykiske lidelser. Selvmordsstatistikken er høy. I jakten på materielle verdier, ødelegger vi naturen. Det blir en jakt på falske verdier ved å eie og prestere. I stedet for å være et hederlig menneske. •