Ordentlig vondt

De siste årene har psykisk helsevern fått øynene opp for hvordan kropp og stoffskifte påvirkes ved alvorlig psykisk sykdom. Diabetes og for tidlig død er blant de alvorlige konsekvensene. Årsakene er sammensatte, og både arv, kosthold, fysisk aktivitet og medisinering bidrar til fysisk uhelse. Det er mye arbeid som må gjøres for å bedre den kroppslige helsa til mennesker med alvorlige psykiske helseplager, men det er heldigvis i gang. Men hvordan står det til med den psykiske helsa til fysisk syke? Jeg skal selvfølgelig ikke gå gjennom alle fysiske sykdommer i denne teksten, men jeg har lyst til å trekke fram noen sykdomsgrupper. Noen av diskusjonene om tilstander som ME – også kalt kronisk tretthetssyndrom – og TMD – kjeveleddsproblemer – har jeg fulgt både med interesse og bekymring. Det er viktig for sterke talspersoner fra enkelte brukerorganisasjonsmiljøer å hevde at disse sykdommene ikke er psykiske, men rent fysiske. Jeg har hørt et eksempel hvor psykolog var uønsket i et behandlingsteam for utredning av kjeveplager av den grunn. Min mening er at det ikke finnes sykdommer som bare er fysiske eller bare psykiske. Vi mennesker er ett system, én organisme, ikke to separate som i et fysisk og et psykisk system. Noen sykdommer er kanskje mest såkalt organiske, mens andre er mest psykogene. Organisk betyr at man kan finne et sted eller et organ i kroppen hvor sykdommen har oppstått. Psykogene tilstander oppfattes som utviklet på grunn av en psykisk årsak. Men selv her er ikke grensene klare. Det finnes økte betennelsesstoffer i blodet ved enkelte psykiske sykdommer, og har man lavt stoffskifte, kan man få symptomer som er lik symptomene på depresjon. Det går altså ikke an å tenke at noe er «bare» det ene eller det andre. Hvorfor blir det da så viktig å si at en sykdom bare er fysisk og ikke psykisk? Dessverre tror jeg det handler om at mange mennesker opp gjennom historien har opplevd å ikke bli tatt på alvor når helsepersonell ikke har kunnet finne en syk celle eller et sykt organ. Forklaringen har blitt «det er nok bare psykisk». Som om en slik forklaring gjør smerten mindre vond eller plagene lettere å bære. En slik form for bagatellisering gjør fort at psykiske plager behandles som og oppleves som mindre verdt enn fysiske. Fysiske sykdommer blir de «ordentlige», mens de psykiske oppfattes som annenrangs. Når brukerorganisasjoner som engasjerer seg for pasienter med ME og kjeveleddsproblemer, bruker tid og krefter på å arbeide for at sykdommene skal ses på som bare fysiske, bidrar de til å devaluere psykisk sykdom og psykiske komponenter i fysisk sykdom. Er det nødvendig? Er det ikke bedre å erkjenne at vi har dette ene systemet vårt for kropp og sinn, og akseptere at vi ikke velger våre sykdommer og sykdomsuttrykk. Kropp og sinn påvirker hverandre hele tiden. Får man kreft, er prognosen bedre dersom den psykiske helsa er god. Depresjon hos en person med kreft gjør behandlingen vanskeligere. Det har noe med immunforsvaret å gjøre. Da jeg var student, ble jeg alltid forkjølet når juleferien kom og jeg hadde fri fra studiet. Det hadde vel noe med immunforsvaret å gjøre, det også. Jeg vet om en som forsker på immunpsykiatri. Det er meningsfullt å finne ut mer om hvordan vi fungerer, og hvorfor vi blir syke. Men er det meningsfullt å bruke masse tid og krefter på å sette sykdommer i båser som fysiske eller psykiske? Nei. •