Nytt liv med færre legemidler

Tonje Finsås (31) strikker Marius-gensere. På rommet hennes er plastkasse på plastkasse med garnnøster stablet mot veggen. I en kurv på gulvet ligger et halvferdig plagg. På et bord står det et bur med en liten mini-hamster inni. Hun har allerede introdusert ham som sin nye romkamerat. Han heter Olaf. – Jeg var på Jessheimsenteret sammen med en annen pasient og to fra personalet. Så sendte jeg en mail til ledelsen om jeg kunne være så snill å få ha en hamster på rommet. Jeg fikk tilbake meldingen: «Seff!». Så var det rett bort i dyrebutikken og kjøpe bur og utstyr og leker og mat og hamster. Man må vite litt om Tonjes liv for å skjønne hvor stort det var. For Tonje har tilbragt hele voksenlivet med psykisk helsevern.

Tonje Finsås er kanskje bildet på en fallitterklæring fra det psykiske helsevernet. Hun utviklet spiseforstyrrelser i åtteårsalderen. I løpet av 20 år ble hun satt på til sammen 30 ulike legemidler. For hver ny innleggelse fulgte et nytt legemiddel. I dag har hun kvittet seg med veldig mange av dem. Under ett år etter at hun kom til Hurdalsjøen Recoverysenter, er Tonje i ferd med å ta tilbake livet sitt. Det er både stillhet og aktivitet her. Stillhet med naturen rundt og Hurdalsjøen rett nedenfor, aktivitet og samvær med andre mennesker både inne og ute. Det var her hun fikk tilbake gleden ved å fiske, gleden ved å være på vannet – tryggheten ved å være på vannet, forteller hun. – På sjøen er jeg fri. Hit kommer ingen politibiler eller sykebiler. Det er mye bedre å ta meg med på en fisketur enn å proppe meg full av angstmedisin, sier hun. Livet til Tonje har bestått av legemidler siden hun var elleve år gammel. Uten at hun visste det selv, og uten at moren ble orientert, ble hun satt på to typer antidepressiver. Det var helsesøsteren på skolen som ga dem til henne. – Jeg visste selvfølgelig ikke hva det var, sier hun i dag. – Jeg visste bare at jeg måtte møte opp hos helsesøster hver morgen for å få pillene mine. Hun hadde begynt å skade seg selv på den tiden. Risping, som etter hvert gikk over i kutting. Hun begynte å drikke, havnet i et gjengmiljø med folk som var langt eldre enn henne, ble seksuelt misbrukt i sju år fra hun var tolv, og slet med mobbing på skolen. Etter fylte 19 år havnet hun i voksenpsykiatrien.

Møtet med en psykiatrisk institusjon skulle bare gjøre livet verre. På det tidspunktet hadde hun allerede forsøkt å ta livet sitt flere ganger, men hun ble lagt inn for spiseforstyrrelser. – Jeg trengte næring, sier Tonje enkelt. – Jeg hadde nesten ikke spist på tre år og ble satt på Zyprexa, som er en antipsykotisk medisin og har den «bivirkningen» at den er appetittvekkende. Jeg gikk på den medisinen i nesten et år. I løpet av det året la jeg på meg 82 kilo. Det forandret livet hennes. Hun ble deprimert, hadde angst for å gå ut og ble mer suicidal. En ny innleggelse fulgte. De neste ti årene var hun inn og ut av psykiatriske institusjoner, opplevde blålys til sykehus etter selvmordsforsøk, nye innleggelser og resepter på stadig nye legemidler. Det ble flere selvmordsforsøk. Hun tok overdoser av legemidler, kuttet seg opp og klarte nesten å kvele seg selv under dyna mens hun lå på lukket avdeling i fjor, forteller Tonje. – Jeg hadde knyttet lakenstrimler rundt halsen. De oppdaget det i siste liten, og det var visst ganske høy temperatur inne på rommet mens de drev med gjenoppliving. Etter den hendelsen bestemte overlegen på akuttmottaket i Bergen at uansett om jeg kom inn på frivillig eller tvang, så skulle jeg rett inn på isolat med to fastvakter. Hun forteller historien uten store emosjoner. Et annet liv, kanskje, noe hun allerede har lagt bak seg. Hun er fortsatt medisinert. Men hun er klar på at selvmordsforsøkene var et desperat rop om hjelp.

Det ble mange rop om hjelp før hjelpen kom. På det meste var hun på et legekontor 18 ganger på ett døgn og ble sydd. I løpet av tre uker prøvde hun å ta sitt eget liv med overdoser 14 ganger. Det var i ukene før hun kom til Hurdalsjøen Recoverysenter høsten 2015. Hun hadde fått plass i 14 dager, men ble der i over tre måneder. – Jeg ble tatt imot som et menneske, sier Tonje. – Her ble jeg Tonje, her sluttet jeg å være diagnosene mine. Det har vært en lang prosess, og den er ikke over. Det tar tid å trappe ned 30 ulike legemidler. Hun kom til Hurdalsjøen med ryggsekken full av 20 faste legemidler og ti eventuelle: to slags antipsykotiske legemidler, to typer antidepressiver og to typer anti-epileptiske legemidler og flere vanedannende legemidler. Med så mange legemidler over så lang tid hadde Tonje på det tidspunktet en fysikk og en helse som en 80-åring. I dag har Tonje mye godt å si om psykiatriambulansen i Bergen. Men det stopper der.

Vi står på rommet hennes. Olaf har fått mat. Han også er i helt nye omgivelser. Men han kikker fram under blå tøybiter. Han blir løftet opp. Tonje har hatt marsvin før. Men det var et gullmarsvin. Olaf er minivarianten. Han er fryktelig liten. Det er rotete – eller kanskje heller fullt av ting. Her bor man på noen få kvadratmeter. Det er likevel et hjem. Og Tonje tilbringer ikke så mye av tiden sin her lenger. Hun sitter sammen med de andre og strikker, eller hun er i aktivitetsrommet og maler, eller risser dikt i glass eller lager knappebilder. Det er en kreativ åre som tidligere ble brukt til å pønske ut nye måter å ta livet sitt på. I dag bruker hun den til å bygge opp livet sitt. Hun skriver dikt – og bok. Hun reiser rundt og holder foredrag om hvordan man kan komme seg ut av et personlig helvete. Lenge visste hun ikke selv om minnene var faktiske eller innbilte, sier hun. – Jeg hadde fortrengt en hel masse og hadde blackouter: Hadde det skjedd, eller hadde det ikke? Men det finnes vitner som har bekreftet alt i etterkant. Så OK, traumene er faktisk virkelige, flashbackene er virkelige. Når jeg våkner om natten og skriker «slipp meg, slipp meg,» så er det et mareritt fra virkeligheten, en gjenopplevelse av belteleggingen og overgrepene.

De vonde minnene erstattes etter hvert av hyggelige. Noe av det første som skjedde ved Hurdalsjøen, var at hun ble sendt til Mallorca sammen med en behandler. For første gang på 20 år kjente hun gleden over å være i live. Året før hadde hun hatt 17 selvpåførte hjertestanser. Nå kunne hun smile fordi hun ønsket å smile og ikke fordi alle andre gjorde det. I dag har hun lagt selvskadingen bak seg. Hun fikk dialektisk atferdsterapi, men syntes det hele minnet litt for mye om en konkurranse om hvem som hadde skadet seg mest. – Det var en trigger, sier hun. – Jeg bestemte meg for å vise dem at nei, dette klarer jeg uten terapi. Jeg begynte å skrive. Jeg begynte å tegne og male alt jeg ville gjøre mot meg selv. Det var stygge bilder – jeg har ikke klart å kvitte meg med dem. En gang skal jeg kanskje vise dem fram til noen. Tonje forteller at det fortsatt er tunge dager innimellom, men de dype dalene varer ikke så lenge – i dager, mot tidligere i måneder og år. I disse dager feirer hun et helt år ute av lukket avdeling. Det har aldri skjedd etter at Tonje kom inn i psykiatrien. Det skal feires på senteret med flagg og kaker. På rommet hennes er det en tavle med gule lapper på. De gule lappene er fra pasienter og ansatte som har skrevet små karakteristikker av henne. «Du er sta», står det på en av dem. •