Språket har ikke ord for nyansene i misunnelse, skriver den svenske psykologen og forfatteren Marta Cullberg Weston i boken «Avund och konkurrens. Känslor i vardagen.» Misunnelse er en allmenngyldig følelse. Ofte kan den skjule seg bak ord som konkurranse og maktkamp. – Vi mennesker har en tendens til å sammenlikne oss med hverandre i forhold til status, enten det gjelder utseende, familie, økonomi eller bostedsadresse. Noen ganger føler vi oss ovenpå, andre ganger underlegne, og det er da misunnelsen får sjanse til å gripe tak i oss, skriver Cullberg Weston.

Hos noen får misunnelsen et destruktivt overtak. Selve følelsen kan være vanskelig å få ordentlig tak i. Men den framstår som farlig, enten man blir utsatt for den, eller selv er utpreget misunnelig. Misunnelse er tabu, den regnes som én av de syv dødssyndene. Følelsen handler mindre om hva man selv savner, men mer om hva andre har. Kanskje hadde man egentlig ikke ønsket å ha det slik som den man misunner, likevel gnager misunnelsen. Kanskje fører den til at man føler seg underlegen. Noen takler det rett og slett ikke. Det kan oppstå et eget misunnelsesbånd mellom den som er fanget i misunnelsens garn, og den som er i misunnelsens søkelys. Den misunneliges tanker kretser stadig om den man har et agg til. Den misunnelige kan bli helt fiksert på den andre. Det er først og fremst personer i vår nærhet, kolleger, venner eller slektninger, som rammes av vår misunnelse. Personer som befinner seg langt borte, på et helt annet plan, som for eksempel president Obama eller en verdenskjent artist, blir idyllisert i stedet.

Skjulte former for misunnelse er ikke uvanlig på arbeidsplassen eller i vennekretsen. En person kan motta anerkjennelse, men i rosen kan det ligge et nålestikk, som i realiteten fratar vedkommende status. – Den som rammes av skjult misunnelse, føler seg ofte forvirret. Man møtes av vennlighet, likevel føler man seg dårlig etterpå. Hvordan henger det i hop? spør Cullberg Weston i boken «Avund och konkurrens». Hun forteller at psykologen Patricia Tudor-Sandahl har kalt det for «det diskré hatet». Det finnes bak ironi, sarkasme og forakt. Det hatet er så godt gjemt inne i deg at du ikke er klar over at det er der.

Alle søsken har en eller annen grad av søskensjalusi, hevder Cullberg Weston. Men alvorlig søskensjalusi, som foreldre har oversett eller ikke har klart å takle, kan gi seg varige utslag hos småsøsken som er blitt utsatt for storesøskens hat. For noen fører slike barndomsopplevelser til at de gjør seg mindre enn de er, for å unngå å møte andres misunnelse. Å bli misunt kan oppleves som en slags straff og utstøting fra fellesskapet. Sissel hadde det slik. Helt siden hun var liten hadde storesøsteren gått løs på henne med sin sjalusi. Hver gang Sissel opplevde i voksen alder at andre kvinner misunte henne, ble hun redd. Det vekket følelsen av å være utsatt, av at det var rett før noen kom til å gå fysisk løs på henne. Emma mistet pappaen sin da hun var fem år, og husket ham nesten ikke, samtidig som hun idealiserte ham. Emma hadde to eldre brødre som syntes hun var i veien. Hun måtte stenge av sine egne følelser. I voksen alder ble Emma framgangsrik på mange måter, men syntes aldri selv at hun var bra nok. Hun misunte venninner som hadde pappaen sin i live, og som hadde gode relasjoner til menn. Selv hadde hun kortvarige, stormfulle forhold, gjerne til gifte menn. Først idealiserte hun dem, men så fant hun feil og svakheter som hun foraktet. Etter hvert fikk Emma hjelp i samtaleterapi, og har i dag mann og barn, og misunner ikke lenger sine venninner.

– Misunnelse kan legge seg som en tåke i vennskapsforhold, påpeker Cullberg Weston. En slik tåke fører til distanse. Ofte strever den som sliter med misunnelse, med en idealisering av hva andre har oppnådd, og hvordan andre har det. Samtidig rakker de ned på den de misunner, og ønsker å påføre vedkommende skam. Ikke rart at janteloven forsøkte å lære folk hvordan de skulle unngå å stikke seg fram, slik at de unngikk andres misunnelse. Janteloven var en form for beskyttelse, hevder Cullberg Weston. Men den var for en annen tid, en tid hvor barn lærte å ikke skryte av seg selv. I dag skal alle tvert om være selvhevdende. Cullberg Weston sier det fører til livstilsstress. – Konkurransen bidrar til at vi ikke blir fornøyd med det vi har oppnådd, vi blir i stedet fanget i en prestasjons- og forbrukerspiral. Det finnes alltid noen som er mer vellykket, og da kan jo ikke jeg være glad for det jeg har oppnådd. Det blir ikke bare statusstress, men også prestasjonsstress, skriver hun.

Nøkkelen til å bryte med konkurransen og misunnelsen er å øve opp takknemlighet for det man har. Prøv å slutte å sammenlikne deg med andre, og lær deg heller å sammenlikne deg med deg selv. Tenk grundig gjennom hva du kan gjøre for å utvikle deg og gi livet ditt større innhold, slik at du lettere kan bli stolt av hva du får til. Kanskje du ikke blir så lett misunnelig på andre når du bryter ut av konkurransespiralen? Og hvis du rammes av andres giftighet, prøv å se på litt avstand hvor ynkelig misunnelsen deres er. Hvilke behov er det som skjuler seg bak dette menneskets misunnelse? Behovet for å bli sett? Lengselen etter å få anerkjennelse? – Sannheten er at andres framgang har ingenting med meg å gjøre. Det tar ingenting fra meg. Å kjenne seg verdifull handler ikke om ytre ting, men om at man kjenner seg god nok som man er, skriver forfatteren, som råder alle til å gi sitt eget spesielle vesen en sjanse til å komme til uttrykk. Og heller beundre andre, unne dem framgang og et godt liv. • Kilde: Avund och konkurrens. Känslor i vardagen. Av Marta Cullberg Weston. Forlaget Natur och Kultur, 2010