Misforstå meg rett

Dag Johan Haugerud vasser i tørt høstløv gjennom en av de store parkene på Grünerløkka i Oslo. Han er kledt i olajakke, svart høyhalset genser og olabukse. Jeg har lest et sted at han blir omtalt som kultfilmregissør, men det vil ikke han kommentere. – Jeg forholder meg ikke til slike betegnelser, sier han kort. Kafeen vi skulle møtes på, var full, og vi går gjennom parken til en annen, som viser seg å ha et ledig bord innerst i et hjørne. – Din nye roman har tittel fra en scene i din film «Som du ser meg»? – Ja, en av historiene i filmen er om en oversetter som går på akkord med seg selv og begynner å oversette bøker hun innerst inne mener er søppel. En av bøkene hun oversetter, heter «Enkle atonale stykker for barn». Jeg syntes det var en morsom tittel, som jeg ville bruke på en roman også. Han har satt seg i benken, foran murveggen. Han er en smal og spinkel mann, med et gutteaktig utseende, og med store brune øyne. Filmen «Som du ser meg», hvor noen av landets beste skuespillere er med, fikk begeistret mottakelse og flere priser, blant andre Filmkritikerprisen og Amandaprisen for beste manus, beste regi og beste film. – Din nye roman virker nesten som en oppfølger til denne filmen? – Det har jeg ikke tenkt på. Men romanen inneholder tre ulike fortellinger, selv om den ikke er så tradisjonell i fortellerstilen. Jeg har prøvd ut andre måter å skrive på. Dette har vært den boka som har vært morsomst å skrive. – Handler romanen om fremmedgjøring og om overflatiske møter mellom mennesker? – Egentlig har jeg alltid skrevet om det samme: Hva man viser andre, og hva man innerst inne tenker. Avstanden mellom hva man tror man sier, og hvordan man oppfattes. Denne gangen har jeg vært mest opptatt av å prøve ut en annen form. Men boka tar antakelig stilling når jeg skriver om overtramp på andres integritet, selv om jeg absolutt ikke ønsker å karikere mennesker. Det er kjempevanskelig å ikke gjøre det, sier han.

En av fortellingene i den siste romanen handler om en ung forfatter som ønsker å skrive en biografi om en avdød, kjent forfatter. Men for å få til det, må han inngå et samarbeid med den avdødes enke. Det sliter han med, blant annet fordi han har telefonskrekk, og ber forlagsredaktøren kontakte enken. Det tar hun som et brudd på høflig oppførsel, går med på å møte forfatteren, men er stiv og litt avvisende. Hun gjør seg kostbar. – Så er det en venninne av forfatteren, som opptrer på en mer offensiv måte overfor enken, og får hennes tillit? Hun stjeler hans ide? – Ja, om hun direkte stjeler ideen hans, eller gjør den om til sin egen, er ikke helt klart. Det er opp til leseren å tolke. Hun vil ha ting på sin måte, men hun tar et nei for et nei og et ja for et ja. Hun spør forfatteren om det er greit at hun lager en bok om enken og den avdøde forfatteren, og hun får til slutt et motvillig ja. Kanskje håper forfatteren at hun skal høre at han egentlig ikke vil si ja. Men er det andres ansvar å høre hva som ligger i et ja? Dag Johan Haugerud ser på meg. – Vi kan håpe på å bli forstått, men vi blir ikke alltid det. Vi har forskjellige personlighetstyper, ikke alle er like sensitive. Hva vi sier, og hva vi mener, er ofte to forskjellige ting.

– Hva synes du om debatten om såkalt virkelighetslitteratur, eller nøkkelromaner, som det het før? – Romanen som sådan forandrer seg hele tiden. Forfattere har alltid skrevet ut fra seg selv, nå er det mer åpenbart. Jeg synes det er helt greit. Jeg skriver ikke om folk jeg kjenner, men ut fra mitt erfaringsgrunnlag. Personene jeg skriver om, har trekk fra mennesker jeg har møtt. Han tenker seg om litt før han fortsetter. – Ofte kan misforståelser starte med små ting. Som at forfatteren ikke selv ringer til enken, men ber redaktøren gjøre det. Hun reagerer på det. Hun er en dannet, formell person, som bor i en villa på vestkanten. Man skal ringe selv og presentere seg på en ordentlig måte. Dermed kommer det skjevt ut mellom to mennesker som kanskje egentlig ikke er så forskjellige. – Handler livet til syvende og sist om å beholde en viss verdighet? – Ja, det gjør det jo, svarer han fort, som om det er selvsagt. – Men jeg bruker ordet integritet mer enn ordet verdighet. Alle skal få lov til å ha sine grenser og få lov til å bli respektert for den vi er. Man skal ikke måtte si ja til mer enn man egentlig ønsker å si ja til.

Babygråt fyller kaférommet, opptil tre babyer og mødrene deres har et treff bak ryggen vår. Dag Johan Haugerud sitter stille inntil veggen. Han virker plutselig litt mutt. – Jeg opplever at mange utleverer seg selv i media, selv om de tydeligvis ikke selv opplever at de bryter sine grenser. Men det er akkurat som om man må snakke mye om sitt privatliv for å kunne være med i offentligheten. Jeg har aldri hatt så stort behov for å snakke om privatlivet mitt, sier han. – Misliker du for eksempel å si at du er homofil? – Nei, det gjør meg ingenting. Det bør man kanskje snakke om av samfunnsmessige årsaker. Og det gjør meg ingenting å snakke om ting som er relevante for noe jeg driver med. – I den siste romanen er det flere homofile menn? – Ja, og kvinner! For flere tiår siden fungerte homolitteratur som brukslitteratur. Man leste for å få bekreftelse på at man ikke var alene. Sånn er det kanskje ikke lenger. Det er likevel viktig for meg å ha en bred kjønnsrepresentasjon i bøkene mine. – Romanen inneholder også en kritisk holdning til media? – Jeg er vokst opp i en enklere virkelighet. Der jeg bodde, trodde vi det var sant det som sto i avisa. Nå tenker jeg at ting kan ha en annen side, at virkeligheten er mer komplisert enn det som kommer fram. Jeg synes at lesere og seere bør være bevisst på at media ikke forteller hele sannheten.

– Hvor er du fra? – Jeg er fra en bygd like ved Mysen i indre Østfold. Den nærmeste byen var Askim, men nå har Mysen også bystatus. Jeg kommer fra en vanlig familie. Ingen hadde forventninger til at jeg måtte bli noe spesielt, jeg var veldig fri til å kunne bli det jeg ville. Jeg skrev alltid, men var ikke sikker på hva jeg skulle bli. Jeg hadde ingen forbilder, det var ingen som snakket om at man kunne bli kunstner. Ikke fordi det var uttalt at man ikke skulle stikke seg ut, men det var en bygd hvor man enten ble gårdbruker eller lærer, eller lege, eller noe sånt. Jeg husker jeg ønsket å bli sykepleier en periode. Dag Johan Haugerud lener seg fram mens han forteller om oppveksten. – Det var norsklæreren min på ungdomsskolen som så hvor stor glede jeg hadde av å skrive, og som utfordret meg på form og til å utvide repertoaret. Han ble avgjørende. Han er den eneste læreren jeg husker, forteller han. Da Haugerud var 25, hadde han kommet inn på studier i filmvitenskap i Stockholm. – Mens jeg var der, hørte jeg om forfatterstudiet i Bø i Telemark, og begynte der. Men å klare å skrive skjønnlitteratur tok lang tid. Det var vanskelig å finne sin stemme. Jeg begynte på Bibliotekhøgskolen i Oslo. Det var frigjørende. Da klarte jeg å skrive, da skrev jeg min første roman. Han jobber som spesialbibliotekar på Musikkhøgskolen i Oslo, én dag i uka.

Babyene hyler, en servitør skyver på bord og stoler så det skriker i gulvet. Plutselig starter en dundrende lyd fra et bor i etasjen over. Det er en kakofoni, men Haugerud tar det med fatning. – I sommer fikk du avslag da du søkte om 12 millioner kroner til å lage en ny film? – Ja. Det er mange om beinet. Jeg har ikke gitt opp å få støtte til å lage den filmen, den er selvfølgelig veldig viktig for meg. «Som du ser meg» ble sett av 30 000 på kino. Det var ok da. Men de siste årene har seertallene på norske filmer gått ned. Nå ville det vært veldig mange for den typen film. De som forvalter filmstøtten, ønsker å støtte filmer med bred publikumsappell og høy kunstnerisk verdi. Så kan man diskutere hva det er. Til syvende og sist er det Kulturdepartementet som bestemmer norsk filmpolitikk. – Du skriver et sted i den siste boka at nasjonen godtar å bli styrt av verdier som ligger milelangt til høyre for det folk står for, og ingen protesterer? Han ler litt, og smilerynkene synes rundt øynene. – Det er sånn det er. Før sa man at Fremskrittspartiet er et rasistisk parti. Nå godtar man ting og venner seg til ting som før ville vært uhørt. Han ser på telefonen, han må svare på en sms. – Er du opptatt av klasseforskjeller? – Jeg har alltid vært opptatt av klasse. Fordi det styrer alt, egentlig. Men klasse er blitt et mer flytende begrep enn før. Det er en stor middelklasse som tenker på klassebegrepet som uaktuelt. Men underklassen vi har nå, er mye mer underklasse enn arbeiderklassen noensinne har vært. Klasse er blitt mer subtilt. Det er særlig når man reiser fra der man kommer fra, man skjønner hvor viktig klasse er, og med årene opplever man at elementer av klasse har en veldig stor betydning. Det er blitt stille. Mødrene sitter på rekke ved vinduet og ammer sine små. Dag Johan Haugerud har beholdt jakken på under hele intervjuet. Der er det festet et jakkemerke hvor det står: Because, because, because. • Dette intervjuet sto på trykk i Psykisk helse nr 5/2016.