Medfølelsens øyeblikk

Ifølge en rapport fra Universitetet i Agder har flere unge vonde og tunge opplevelser i skolen knyttet til bakgrunn og hudfarge, inkludert grov rasisme. I tillegg til verbale angrep med ulike skjellsord, forteller mange at de har opplevd rasistisk motiverte fysiske angrep. Slike beretninger kan gi raskt assosiasjoner til andre rasistisk motiverte voldshendelser. Tidligere i vår publiserte Morgenbladet en omfattende artikkel om drapet på Arve Beheim Karlsen for 25 år siden. Han ble først utsatt for rasistisk mobbing og vold. Deretter ble han forfulgt, og skremt (eller dyttet) ut i elven, hvor han senere ble funnet død. I løpet av rettsaken kom det fram at den rasistiske trakasseringen hadde pågått en stund. I intervjuet beretter moren til Arve, Kari Beheim Karlsen, hvordan hun fortsatt plages av bildene hun får i hodet av sønnens siste redselsfulle minutter. På spørsmålet hva som er den viktigste lærdommen av det som skjedde med Arve, svarer moren: «Det er jo å bry seg. Og reagere hvis du hører noe.» Kanskje de som er best egnet til å belyse betydningen av medfølelse, er de som tidligere har hatet sine medmennesker på bakgrunn av et fiendtlig samfunnssyn.

Møtt med vennlighet

Fordi medfølelse spiller en sentral rolle i beretningene til tidligere rasister. De forteller hvordan spesifikke personlige erfaringer, ofte et emosjonelt og rørende møte med «hatobjektet», førte til at de begynte å stille spørsmål ved det rasistiske tankesettet. Om hvordan de arrogante, harde og onde følelsene begynte å opphøre. De forkastet ikke bare tidligere ideologiske forestillinger, men begynte å jobbe aktivt mot dem. Tidligere nynazist Arno Michaelis kom seg ut av ekstremistgruppen fordi de han hatet og fryktet møtte ham med vennlighet: «…  svarte, jøder, innvandrere og venstreradikale – var så vennlige mot ham, gjorde det vanskeligere å tro på det han sloss for, nemlig den hvite rases overlegenhet.» Også den tidligere marinesoldaten Richard McKinney beretter hvordan hans besøk til moskeen, som hadde som formål å utforske et gjemmested for en bombe, endte med at han forkastet sitt rasistiske tankesett og konverterte til religionen han tidligere hadde beskrevet som «kreft».

Ble ikke født med hat

I forskningsstudier blir årsaken bak fordomsfulle holdninger på grunn av på etnisk tilhørighet, religion, eller hudfarge, ofte knyttet til  ideologiske overbevisninger, gener eller personlighetstrekk. Men tidligere rasister framhever ofte en felles bitterhetsfølelse, og et tankemønster preget av hat og nag, som en sentral årsak bak deres fordomsfulle holdinger. Personlige beretninger i media og studier viser at de bitre og hatefulle holdingene ofte utviklet seg i miljøet – på bakgrunn av den vedtatte rasistiske ideologien. Som den tidligere nynazisten Tom Kimmo Eiternes skriver innledningsvis i sin masterstudie om tidligere nynazister: «Jeg ble ikke født med hatet i meg. Jeg lærte det.» Den tidligere marinesoldaten McKinney, beretter hvordan 25 års indoktrinering til hat mot muslimer og islam, førte til at han bestemte seg for å plassere en bombe i den lokale moskeen i hjembyen sin. Planen var å drepe og skade hundrevis av muslimer, fordi han hadde lært at islam var en morderisk ideologi. Han fortalte folk at islam var en kreft, og at han var kirurgen som ville kurere den.

Det å bære hat mot en trosgruppe eller et folkeslag, innebærer at man må kverne og gruble på de negative følelsene og forestillingene knyttet til dem. Ifølge fagfolk gir kvernetankene næring til sinne og også hevntanker. Dette er i samsvar med tidligere rasisters egne beretninger, som for eksempel lokallagslederen for Ås Sv, Knut Merox Iversen. Hensikten å spre angst og uro. Frykt for det som er forskjellig fra oss, er en viktig årsak til hat. For å overleve frykten og uroen, søker vi tettere sammen med dem som er lik oss.

Følelsesmessig forbundet

Derfor krever det stort mot å forlate sin gruppe. Mange beretter at de var klar over konsekvensene av å forlate «dem man kalte venner og ikke minst ideologien som er blitt en del av en selv». At de likevel velger å tolerere ubehaget og frykten som vekkes ved en slik avgjørelse, skyldes, som de selv forteller, opplevelsen av medfølelse. Det vil si de har følt seg beveget av og gjenkjent lidelsen hos personer de har hatet og ønsket å skade. Plutselig oppdager de en følelsesmessig forbindelse med deres smerte. Den tidligere nynazisten Christian Picciolini, som var medlem av en rasistisk, voldelig, skinhead-gruppe, beskriver en slik prosess. Han holdt på å banke opp en ung svart mann, da han plutselig fikk øyekontakt med offeret, og ble overrasket over empatien han følte. Opplevelsen ble et vendepunkt, og han meldte seg ut av gruppen. Senere startet han en bevegelse som hjelper unge menn med å bryte ut av hatgrupper.

Filosofen og psykologen George Herbert Mead beskriver dette øyeblikket som «Jeg-ets respons på de andres holdninger som man har antatt». Det interessante er at verken individet selv eller noen andre vet hva responsen blir. Det er først når reaksjonen har foreligget at individet blir klar over sitt valg. Gleden og stoltheten over å ha tatt et oppgjør med de skadelige holdningene, og kvittet seg med hatet – som forøvrig er tung byrde å bære, kan forklare entusiasmen og idealismen som preger mange utbrytere. Et godt eksempel er den tidligere lederen for finske nynazister, Esa Holappa, som ble antirasist og aktiv i partiet De Grønne.

Ut fra psykologen Per-Einar Binders perspektiv, vekker medfølelse en vilje til å lette den andres lidelse. Når vi bidrar til å skape en grunnleggende trygghet for andre, ved å vise at vi ser og forstår deres smerte og at vi vil gjøre hva vi kan for å lette den, skaper vi en trygg tilværelse også for oss selv. Denne tryggheten er annerledes enn den som for eksempel hatgrupper og populistiske organisasjoner tilbyr. Den er ikke bygd på hat, bitterhet og frykt, men en medfødt evne. •

•Dette er en kronikk. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning. Vil du skrive innlegg i Magasinet Psykisk helse, finner du retningslinjene her.