NOVELLE
Tante Renate skal passe oss. Jeg setter meg i sofaen og venter.
«Så må du oppføre deg», sier mamma.
«Hvor lenge skal du være borte?» sier jeg.
Hun ser ned på klokka. Så går hun bort til speilet og lager trutmunn. Jeg tenker på en torsk.
«Hvorfor gjør du sånn?» sier jeg.
«Kan du ikke passe deg selv?»
Renate kommer for seint. Mamma og henne snakker sammen foran kjøkkenvifta. Jeg spør om jeg kan få kjeks. Det kan jeg ikke. Renate har grønne øyne. Hun er litt tjukk, men ikke så mye at det gjør meg noe. Når mamma har dratt, klapper Renate meg på hodet og sier:
«Er du sulten?»
Jeg nikker. Vi tømmer skapet for kjeks, og jeg blir dårlig og legger meg i sofaen med mageknip.
Vi ser på TV. Thomas kommer ut og drikker et glass vann på kjøkkenet. Renate sier hei sann, men Thomas svarer ikke og går tilbake på rommet.
«Er han sur?» sier Renate.
Jeg holder meg for magen og sier at jeg ikke vet. Vi ser et dyreprogram. En flodhest parrer seg med en annen flodhest.
«Dette er kjedelig», sier Renate og skifter kanal.
Jeg tror jeg sovner, for Renate vekker meg og sier at jeg har tissa på meg. Jeg reiser meg opp og ser ned, men buksa er helt tørr. Renate ler.
«Det er ikke morsomt», sier jeg.
«Vil du spille Monopol?»
Jeg går opp på rommet og henter Monopol. Renate rydder bordet og jeg pakker ut brettet og brikkene og kortene.
Jeg er tørst», sier Renate.
«Det er saft i kjøleskapet.»
«Kan ikke du hente et glass til meg?»
Jeg rister på hodet. Hun klapper meg bak på hodet.
«Vær snill med tanta di.»
Jeg går på kjøkkenet og heller et glass saft. Det er varmt ute. Jeg står på tå og sjekker temperaturen ved vinduet. 20 grader. Jeg har lyst til å være ute.
«Kommer du?» roper Renate.
Jeg setter glasset fra meg på stuebordet. Renate har satt frem brikkene.
«Du er alltid banken», sier jeg.
«Ja, men du kan ikke telle.»
Renate kaster terningene. To og fire. Jeg teller på fingrene. Hun rykker seks plasser frem. Jeg sparer pengene jeg får. Renate kjøper alle eiendommene hun lander på.
«Kan du ikke låne meg litt?» sier Renate. «Bare noen tusen. Du får dem tilbake.»
Jeg rister på hodet. Vi spiller videre. Renate drikker opp saften.
«Hva skal dere finne på i sommer?» sier Renate.
«Vet ikke.»
«Ingen peiling?»
Jeg rister på hodet og kaster terningene.
«Hvordan går det med mamma?» sier Renate.
«Din tur.»
Renate klapper meg i bakhodet.
«Hva?» sier jeg.
«Går det bra med mora di?»
«Ja da.»
«Ja da, hva for noe?»
«Skal vi være ute etterpå?» sier jeg.
«Du kan da gå ut selv.»
«Alene?»
«Vær så god.»
Jeg reiser meg og ser ut vinduet.
1.plass: Marihøna av Tore Westre (28)
Årets vinner overbeviste juryen med den billedlige novellen «Marihøna», en bedagelig historie om en gutt som passes av tanten sin i sin mors fravær.
Vi lot oss imponere av den dynamiske og naturlige fremdriften i fortellingen, hvor forfatteren raskt etablerer et univers og får til mye på kort tid.
Stemningen er preget av glidende øyeblikk og hverdagslykke fra barneperspektiv forenlig med årets tema, med språklige morsomheter og skarpe observasjoner underveis. Bildene er gjenkjennelige og klisjéene fraværende, og når det gjelder hva som betyr noe i hverdagen kan man tenke seg litt frem selv. Kanskje er det å finne ei marihøne, kanskje er det å få spise kjeks før middag selv om man ikke fikk lov av mor, kanskje er det kvalitetstid med en tante man liker godt.
Tore Westre skriver naturlig og levende, og skinner når det gjelder å skildre menneskelige relasjoner. Gjennom både det sagte og usagte spekulerer vi på hvem familiemedlemmene er for hverandre og hvordan de har det ellers. Språket er enkelt uten å bli overtydelig, særlig dialogen er et kraftig virkemiddel som forfatteren mestrer svært godt.
«Skal vi spise middag?» sier jeg.
«Spør broren din om han vil ha noe å spise.»
Jeg går ut i gangen og banker på døra til Thomas. Han mumler noe jeg ikke hører.
«Kan jeg komme inn?» sier jeg.
«Nei.»
«Er du sulten?»
«Nei.»
«Vil du være med ut?»
«Nei.»
Jeg går tilbake til stua og forteller Renate at han ikke er sulten, og ikke vil være med ut.
«Nei vel», sier Renate. «Så får du hele hagen for deg selv.»
«Vi to kan spille ball», sier jeg.
«Nei, det orker jeg ikke.»
Jeg går i gangen og presser hælene ned i tennisskoene. Jeg går i boden og henter ballen. Den er nesten tom for luft, men jeg kan fortsatt sparke den langt, mye lengre enn jeg kunne før. Det er lyst ute. Jeg tenker det må være den store fuglen oppe på himmelen som har glemt å slå av lyset.
Jeg finner en marihøne på bilen til Renate. Den er rød som et jordbær. Når den klatrer opp på fingeren min, tenker jeg det er det fineste som har skjedd meg. Jeg tar marihøna med meg rundt i hagen og viser den rundt.
«Dette er hagen vår, herr marihøne», sier jeg.
Jeg setter meg i gresset.
«Hekken må du ikke gå inn i», sier jeg. «Der bor røyskatten.»
Jeg viser ham huset. Solen begynner å bli borte. Veggene er hvite. Og vinduene er lukket. Det er varmt og deilig ute. Renate roper på meg. Marihøna flyr av gårde.
Jeg løper til Renate og spør om det var hennes marihøne jeg tok fra bilen.
«Kom og spis», sier hun.
Vi går inn og setter oss ved kjøkkenbordet. Jeg legger hendene oppå den røde plastduken. Renate setter en tallerken foran meg. To brødskiver med leverpostei. En halv agurk triller frem og tilbake på asjetten.
«Er den min?» sier jeg.
«Spis, lille mann.»
Jeg løfter skiva og tar en bit. Mens jeg spiser, ser jeg på Renate. Jeg vet ikke hva jeg ser på, men jeg liker å kikke. •
Dette er teksten som vant skrivekonkurransen 2024, utlyst av Mental Helse Ungdom og Magasinet Psykisk helse. Tema for konkurransen var «Hverdagshelt», konkurransen er for unge opp t.o.m. 30 år.
• Spre viktig informasjon til flere som trenger det.
• Øke forståelsen og bekjempe stigmatisering.
• Gi håp og støtte til alle som sliter.
Doner nå via Vipps til 12137 og bli med i arbeidet for bedre psykisk helse for alle! Hjertelig takk for din støtte! Vennlig hilsen redaksjonen i Magasinet Psykisk helse.
