Denne artikkelen er mer enn fem år gammel. Innholdet kan være utdatert. Red.
- Mange vet for lite om psykoser
- Jeg får ikke hvile, jeg får ikke være aleine. Stemmene sier at jeg er dum, og de ler av meg, forteller Ruth Andrea, som er med i tv-serien «Stemmene i hodet».
– Jeg tar et skritt av gangen og kjemper mot psykosen hver dag. Målet mitt er å bli så frisk at jeg kan fullføre min utdanning, sier Ruth Andrea. (Foto: Ola Sæther)
Ruth Andrea åpner døren til leiligheten på Kongsberg. Den ligger i et bygg med omsorgsboliger. Hun har bodd her i noen år nå, og nylig fylte hun 30 år. Denne fredagen er det cirka ti dager til serien «Stemmene i hodet» skal starte på NRK.
I serien, som er laget av Medieoperatørene, kommer seerne tett på Ruth Andrea, Maria og Benjamin – tre personer som har vært innlagt på Bergfløtt Behandlingssenter i Lier. Bergfløtt er et behandlingstilbud for mennesker med schizofreni- og psykoseproblematikk. Opptakene til serien ble gjort fra vinteren 2014 til våren 2016.
– Jeg har hatt psykose etterpå, sier Ruth Andrea idet hun setter seg i den ene sofaen i stua. Sist høst, noen måneder etter at opptakene til serien var ferdig, ble hun syk igjen.
– Det går opp og ned, og jeg må hele tiden ta hensyn til at jeg har en sårbarhet for psykose. Nå går det ganske greit, og jeg har trappet opp igjen med medisiner, forteller hun.
Lagt vekk saksofonen
I serien spiller Ruth Andrea piano, men så lærer hun seg å spille saksofon og ender opp med å spille i en operaforestilling på Bergfløtt.
– Jeg har slutta med musikk. Det ble for vanskelig. Stemmene var så sterke hver gang jeg skulle spille noe. Daglig hører jeg stemmer, selv om det er pauser innimellom. Når jeg tegner, da slapper jeg av, da kommer ikke stemmene.
– Kunne du spille før du ble syk?
– Jeg spilte klarinett da jeg var liten. Jeg var med i korpset, som på Kongsberg fortsatt kalles guttemusikken. På videregående gikk jeg musikklinje. Da lærte jeg å spille piano. I serien sier jeg at jeg drømmer om å bli komponist. Selv om det ikke blir noe av drømmene, er det fint å ha dem.
– Hvilke stemmer er det du hører?
– Engler, og folk jeg har gått på skolen med, og eks-kjæresten min. De kaller meg drittkjerring, sier at jeg er dum, og ler av meg. De leser tankene mine, og jeg får tvangstanker. Når jeg skal dusje, får jeg negative kommentarer på kroppen min. Jeg får aldri være helt aleine med meg selv.
Psykose tidlig
Ruth Andrea var nesten 20 år da hun fikk psykosediagnose.
– Men jeg var syk allerede da, selv om jeg hadde normal aktivitet og gikk på skolen og hadde kjæreste. Jeg ble ikke mobbet, men negative kommentarer har festet seg veldig hos meg. På en måte var det godt å få psykosediagnose og deretter schizofrenidiagnose. Det tok fire år fra jeg fikk psykose, til jeg fikk vite at jeg har schizofreni.
– Hva er det mest plagsomme med sykdommen for din del?
– Min største sorg er at jeg mister grepet om virkeligheten. Jeg mister kjernen i meg selv. Jeg har ikke grep om hvem jeg er. Og før har jeg lurt på hva meningen med livet har vært.
– Har du ønsket å ta ditt eget liv?
– Ja, jeg har hatt selvmordsforsøk før innleggelse. Det er veldig slitsomt å ikke kunne være aleine med seg selv fordi stemmene er der og plager meg. Det hjelper litt med hodetelefoner, og med lydbok.
– I serien forteller du at du ble skremt av religion da du var liten?
– Ja. Jeg var redd for at djevlene kom om natta og ville ha sjelen min. Jeg vil ikke være kritisk til religion, men for meg som var liten, var det vanskelig å skille mellom hva som var religion, og hva som var virkeligheten. Jeg har hatt indre forestillinger fra jeg var barn.
Ruth Andreas foreldre var aktive kristne. Ruth Andrea var 12 år da de ble skilt. Hun bodde hos moren.
– Men jeg måtte til faren min annenhver helg, sier hun.
– I serien forteller du at du fikk psykose i Roma, siste kvelden kom det en engel til deg?
– Engelen nektet meg å spise, drikke og snakke. Da jeg kom hjem, ble jeg lagt inn på lukket avdeling og var der i tre uker. Jeg ble ikke lagt i belter, det har jeg aldri opplevd. Jeg var fullstendig apatisk og måtte få næring gjennom en sonde. En pleier satt og passet på meg, hun leste dikt for meg. Omsorg er så viktig når man er syk, man må ikke bli overlatt til seg selv.
Trenger mer kunnskap
– Hvorfor ville du være med i «Stemmene i hodet»?
– Fordi det er viktig å få fram kunnskap. Folk vet ikke nok om psykose og schizofreni. Mange tror fortsatt at schizofreni er å ha en spaltet personlighet. Jeg synes serien gir ny forståelse og innsikt. Dessuten kan det hende at den kan føre til forbedringer i psykiatrien.
– Hvilke forbedringer trengs?
– Man må bli møtt som den personen man er, ikke som en diagnose. Jeg synes det er en stor forskjell på Bergfløtt og andre behandlingssteder jeg har vært på. På Bergfløtt er man som pasient med i et team med to ansatte, og teamet jobber for at man skal bli friskere gjennom aktiviteter og kreativt verksted.
– Skulle du ønske du var innlagt på Bergfløtt nå?
– Nei, jeg er glad jeg ikke er innlagt når jeg ikke trenger det, sier Ruth Andrea og smiler.
– Det er godt å mestre å bo aleine. Nå går jeg på malekurs ved Kulturskolen like ved der jeg bor. Og hver tirsdag er jeg på en gård med 14 geiter og hjelper til. Jeg trives godt med dyr, da slapper jeg av.
– Er du spent på mottakelsen av serien?
– Ja, for jeg viser meg sårbar på tv. Det er sterkt. Jeg liker serien veldig godt. Kanskje kan serien hjelpe pårørende også, som muligens har slitt med skam. Alle kan bli psykotiske.
Hun følger oss til døren for å ta farvel.
– Hva er dine drømmer for framtida?
– At jeg skal bli så stabil at jeg kan orke å spille musikk igjen, og at jeg kan ta kurs og fullføre noen fag. Jeg håper jo at det kan bli stille i hodet igjen. Det er urettferdig at stemmene kommer når jeg spiller på musikkinstrumenter. •
Kjære leser!
Du har nå lest en gratis artikkel. Magasinet Psykisk helse er en uavhengig, redaktørstyrt publikasjon, med kvalitetssikret innhold. Bli med å bidra slik at vi holde flere artikler åpne for alle! Støtt oss for eksempel med 50 kroner til vipps 12137. Takk for alle bidrag!
