Karsten Nordal Hauken går langs asfalten mot kafeen i Ås der vi skal møtes. Jeg ser ham gjennom vinduet i kafeen. Det er en regnværsdag i mai. Kvelden før har han vært en av hovedpersonene i avsnittet av «Jeg mot meg» på NRK1. Episoden der han forteller om at han ble voldtatt av en somalisk mann i 2009, har rullet over skjermen. Selv har han ikke sett på, sier han kort. Han er opptatt med å forberede seg til eksamen. Karsten studerer biologi. Da tv-serien ble spilt inn for ett år siden, hadde han vært ute av studiene i flere år. Men gjennom gruppeterapien kom han tilbake på sporet. – Jeg har ikke fått reaksjoner etter at episoden ble sendt i går kveld, men jeg har jo fått reaksjoner tidligere. Utelukkende positive, sier han. Han tar av seg ytterjakka, setter seg og bestiller en kaffe. En americano. Han har svarte briller, ellers ser han helt lik ut som på tv. Mørkt hår, mørkebrune øyne, litt svart skjegg. Ikke akkurat en skravlete person. Han uttrykker seg presist.

– Hvordan fikk du vite at det skulle lages en tv-serie om unge i gruppeterapi? – Jeg så det på nettet, det var i starten av fjoråret. Jeg tenkte at jeg ville gjøre mine egne mål synlige ved å delta. Blant annet ville jeg ta opp studiene igjen og slutte å røyke hasj. Jeg hadde gått til psykolog i flere år, pluss vært med på et kurs i mestring av depresjon i kommunal regi. Men da jeg deltok der, var jeg så langt nede, jeg hadde ikke noe igjen for det. Han nøler, før han fortsetter: – Jeg var motvillig med. De andre deltakerne var i en helt annen aldersgruppe. Han ser ut av vinduet. – Da jeg fikk vite at jeg skulle være med i tv-serien, bestemte jeg meg for å hengi meg fullt og helt. Det tror jeg er en nyttig innstilling. – Ble du påvirket av at gruppeterapien ble filmet? – I starten tenkte jeg mye på filmingen. Jeg sa lite, og tenkte at det jeg skulle si, måtte være veldig lurt og gjennomtenkt. Etter fire-fem ganger tenkte jeg ikke mer på det. Men jeg visste jo at min historie på en måte er sensasjonell, og ville ta oppmerksomheten bort fra alt annet. Han ser rett på meg. – Da jeg meldte meg på, var det også fordi jeg så en mulighet til å fortelle om at jeg er en heterofil mann, og jeg er voldtatt. Veldig få menn som er voldtatt, forteller åpent om det, sier han. Karsten synes serien er god reklame for gruppeterapi og kan godt tenke seg å gå mer i gruppeterapi en gang hvis han trenger det. Nå kan han ringe Peder Kjøs ved behov, slik de andre deltakerne også kan. Kjøs er psykologen som ledet gruppeterapien i «Jeg mot meg». – Jeg går ikke lenger til psykolog. Til sammen ble det om lag to og et halvt år. Terapien ble avsluttet for noen måneder siden. Vi ble enige om at jeg ikke trengte mer terapi.

I 2009 ble Karsten Nordal Hauken voldtatt og holdt fanget av en somalisk mann i sitt eget hjem. Han ble tvunget til å ha oralsex med mannen og til å ta metamfetamin. Det var denne traumatiske hendelsen som gjorde at Karsten fikk psykiske problemer da han var 20 år gammel. Etter hvert kom han i kontakt med Dixi – ressurssenter for voldtatte, der han gikk i samtalegruppe. Foreldrene hans gikk også der, i samtalegruppe for pårørende. – I ettertid har de skrytt veldig av det opplegget. Det gikk dårlig med meg på den tiden, og foreldrene mine var bekymret. I samtalegruppa fikk de tips om å sende en bekymringsmelding til min fastlege. Slik var det Karsten kom i kontakt med psykisk helsevern. Han fikk time hos psykolog på det distriktspsykiatriske senteret. – Ganske raskt skjønte jeg at jeg måtte overflyttes til den avdelingen som hadde med rus å gjøre. Jeg hadde prøvd hasj før voldtekten, men etterpå tok røykingen helt av. Jeg levde i en hasjtåke. Etter noen år skjønte jeg heldigvis at jeg måtte slutte å studere. For å studere må man være topp motivert og ha lyst til det. Men etter voldtekten fikk jeg ikke til noen ting, og skammet meg over det. Jeg klarte ikke være sosial, jeg gikk rundt med en tung, mørk sky over meg.

– Blir hasjrøyking bagatellisert i dag? – Innad i det miljøet jeg var i da jeg røyket hasj, ble det helt klart bagatellisert hvor skadelig det er. Jeg visste ikke da hvor alvorlige langtidsvirkninger det er, at du er påvirket mange uker etter at du har brukt cannabis, for eksempel. Da jeg fant det ut, skjønte jeg at cannabis er for farlig. Jeg har ingen formening om legalisering, jeg vet bare at jeg ikke kan drive med det. Jeg holdt på i omtrent seks år, i perioder nesten daglig. Hasjen forsterket mine problemer og lå som en propp i veien for at jeg kunne komme videre. – Var det vanskelig å slutte? – Det gikk halvannet år fra jeg bestemte meg for å slutte, til jeg sluttet helt. Du må slutte hver dag, hvis du skjønner. Det blir som med all annen avhengighet. Jeg hadde levd tilbaketrukket i et lukket miljø og ikke svart på meldinger fra folk jeg kjente. Jeg var en uinteressant person for dem som ikke var i miljøet. Hasj gjør at man blir en begrenset utgave av seg selv. Jeg har mye mer sosial kontakt nå. – I serien forteller du at du til slutt sa til foreldrene dine at du røyket hasj, og det ble et vendepunkt for deg? – Ja. Mamma hadde lenge prøvd å hjelpe. Hun oppmuntret meg, men det ble bare en runddans. Det er noen rare mekanismer som setter inn før man blir voksen og skjønner at dette er noe man må ta ansvar for selv. Til slutt fortalte jeg til foreldrene min i juni i fjor at jeg hadde røyket hasj i årevis. Det var veldig tøft å gjøre det, selv om jeg visste på forhånd at de ikke kom til å avvise meg. De ble veldig lei seg. Samtidig ble det en god samtale. I serien gråter Karsten behersket når han kommer hjem etter å ha snakket med foreldrene sine. Det er en sterk scene. – Vi hadde et godt forhold før, og det er bare blitt bedre etter dette, sier han.

– Du får lov til å avslutte hele tv-serien, der du sier til seerne at hvis de har problemer, så: «Del det med noen!» Hvordan var det å se det? – For meg var det veldig fint å få lov til å avslutte. Før ble man sett på som svak, gal eller dum hvis man hadde psykisk vondt. Nå skjer det mye i media som gjør at folk ikke blir stemplet slik de ble før. En mann i 70-årsalderen ringte meg og fortalte at han ble voldtatt av en mann på 1950-tallet, og gikk til legen og fortalte om sine psykiske problemer. Han fikk bare beskjed om å tenke på noe annet. Karsten ser litt sint ut når han tenker på det. Så lener han seg tilbake og ser ut av det store vinduet i kafeen, ut på den våte asfalten. På den andre siden av parkeringsplassen ligger rådhuset, der faren hans er. Faren til Karsten, som er lokalpolitiker for Arbeiderpartiet, ble valgt til ordfører sist høst.

– I tv-serien sier du at du synes det er vanskelig at voldtektsmannen ble utvist fra Norge? Mener du det? – Jeg var ikke tydelig på at jeg er fornøyd med at han ikke er her i landet lenger. Mange er livredde for å møte overgrepsmannen på gata. Det slipper jeg å tenke på. Jeg har aldri hatt flashbacks etter voldtekten. Når jeg forteller om hva som skjedde, er sinne en vanlig reaksjon hos de jeg forteller til. Men jeg har aldri følt sinne selv. Kanskje fordi det er jeg som opplevde dette. For alle andre er voldtektsmannen en abstrakt figur, men for meg var han et ekte menneske. Overgriperen klarte å stikke av, da Karsten kom seg vekk etter fem timers mareritt. Men noen måneder senere ble overgriperen tatt på gata i Oslo da han gikk og viftet med en kniv. Da rettssaken kom opp, vitnet Karsten, men fulgte ikke saken utover det. – Han ble dømt og straffet, og jeg fikk økonomisk erstatning og oppreisning. Jeg fikk 400 000 kroner. Det er litt lettvint, det er litt som en far som jobber mye og aldri er hjemme, men som kjøper dyre presanger til barna. Jeg hadde i det minste trengt å få økonomisk rådgivning, ikke bare få slengt penger etter meg. For meg gjorde pengene vondt verre. Erstatningen førte til at han sølte bort penger på hasj og luksusmat. Men alt er ikke borte.

– Flere utenlandske aviser skrev om at du drev en slags selvpisking i tv-serien, fordi du sa at du så voldtektsmannens oppførsel i sammenheng med hans bakgrunn? – Det er typisk Internett. Hvis man vil finne sensasjon og ønsker å lage overskrifter, så klarer man det. – Men kan åpenhet bli et tyranni og en utlevering som ikke er bra for den som gjør det? – Jeg synes ikke det. Men jeg tror det er et generasjonsspørsmål. Det er helt klart lettere for yngre å være åpne. For meg føles det veldig godt at jeg ikke bærer på en hemmelighet lenger, men kan være meg selv fullt og helt. Jeg kjenner ingen skamfølelse. – Noen sier de ikke orker å se på fordi det blir for sterkt. Det åpner opp for følelser de helst vil holde unna? – Blir det for nært, må man jo skru av. Men jeg tror det er godt for dem å se det også. Vi ønsker at seerne skal kjenne seg igjen. Mange har sett alt på nettet, med en gang det kom, og synes serien er veldig sterk. Karsten drikker opp kaffen. – Det lureste jeg gjorde, var å ta pause fra skolen i noen år. Jeg fikk meg jobb på lager og følte meg fri. Fortsatt er jeg vikar på lageret, og den udelte positive reaksjonen jeg har fått fra arbeidskameratene der, er det som har overrasket meg mest. Det gjorde meg veldig glad. Så der var det mine fordommer mot den mannlige delen av arbeiderklassen, som fikk kjørt seg, sier han og smiler lunt. – Har du kjæreste nå? – Nei. – Men har du fått draget på damene etter «Jeg mot meg»? – Jeg har i hvert fall fått mer selvtillit. Og når mange jeg kjenner, kontaktet meg etter å ha sett meg på tv, svarte jeg ja til alle som ville vi skulle treffes. Selv om jeg gruet meg litt på forhånd, var det bra for meg å treffe dem. Det ga energi. Å gå rundt alene er ikke bra for noen. Gjengen i «Jeg mot meg» holder kontakten, mest via sosiale medier. – Serien er ikke en tabloid underholdning. Ingen av oss hadde en alvorlig psykisk lidelse som ble grafset i. Vi var vanlige folk med vanlige problemer, men det ble spesielt fordi vi alle var så sårbare, og det føltes som noe stort fordi terapien ble filmet, sier Karsten. Han tar på seg jakka. – Jeg er sikker på at vi har vært med på å endre Norge. Det kommer til å bli lettere for folk å snakke om at de sliter psykisk, og folk kommer til å bli møtt med mye større aksept. •