Legemiddel-tro

De siste årene har personer med erfaring fra bruk av psykisk helse-tjenester og tilhørende legemidler protestert svært tydelig mot den omfattende legemiddelbruken. I fjor påla til slutt helseministeren helseforetakene å ha et såkalt medisinfritt tilbud, slik at den enkelte kan velge selv. Det var et etterlengtet vedtak på vei mot «pasientens helsevesen». Imidlertid går historien langsomt framover. Fremdeles forteller mange om utstrakt legemiddelbruk mot angst, depresjon og psykoser, og mot bivirkningene av legemidlene mot det samme, for å nevne noe. I dette nummeret av Psykisk helse har vi både snakket med personer med erfaring, pårørende og fagfolk. – Her ble jeg Tonje, her sluttet jeg å være diagnosene mine, sier Tonje Finsås. Psykisk helse har intervjuet henne når hun nå får medisinfri behandling, etter mange år med opptil 30 legemidler mot psykiske lidelser, blant annet selvskading og spiseforstyrrelse. For henne vil medisinfri behandling si nedtrapping, hun tar fortsatt noen legemidler. Og nettopp her ligger utfordringen, for hva betyr egentlig «medisinfri»? Forsker og psykiater Jørgen Bramness påpeker at pålegget om å ha medisinfrie tilbud ikke spesifiserer hva som menes. Dersom man ikke har klarere føringer på hva det er, vil man naturligvis ikke kunne velge fritt som bruker av tilbudene. Fagfolk har en tendens til å registrere færre bivirkninger av legemidler mot psykiske lidelser enn det brukerne gjør. Behandlerne har også en tendens til å vurdere bivirkningene som mindre alvorlige. Det betyr at helsemyndighetene må gå dypere inn i problemstillingen, i samarbeid med dem det gjelder. «Medisinfri behandling» bør ikke bli en klisjé man tar fram sammen med «alle har en psykisk helse» og «fritt behandlingsvalg». I virkeligheten er hverken medisinfrihet eller behandling noe man står fritt til å velge, så lenge man ikke vet hva det betyr, eller hva det faktisk innebærer. •