Kunstnerisk frihet

Vi snakker på telefon til Agder høysikkerhetsfengsel, der Henrik Arentz (47) har tilbragt det siste året. Kunsten til Arentz og de andre fangene har vært stilt ut på selveste Kunstnernes hus siden november i fjor. Så bra var det året for den nyutdannede kunstneren, at han ikke ville videre til åpen soning selv om han kunne. Prosjektet bak murene holdt ham tilbake. Nå som kunstutdannelsen er over, skal han sone siste del av straffen i Berg fengsel med færre stengsler.

– Jeg har klort meg fast her. Kunstakademiet har truffet meg veldig bra. Det å finne gleden ved å skape noe, mestre noe, lære noe. «Nå er du langt vekke, Henrik», kan folk si til meg, sier han og ler. For det å kunne sitte i konsentrert over lang tid når han sitter i fellesskap med andre innsatte, er ikke vanlig:

– Jeg er i min egen boble. Det har jeg aldri vært før. Hodet var overalt. Det var alltid en distraksjon en eller annen plass. Selv om jeg kan bli sliten av å modellere en hel dag i dyp konsentrasjon, så hjelper kunsten på strømtilførselen. I motsetning til det som skjer på grunn av min bipolare lidelse. Da er det som å ligge og lade uten at kontakten står i. Jeg bare ligger der, sier Mathisen. En kamerat utenfor murene oppfordret ham til å søke seg til kunstprosjektet i fengslet.

– Han lever et hektisk liv, er skilt med delt omsorg, og er dårlig på å male. Har en naiv strek. Men han må male. Så han sa: Kanskje det er noe for deg?

Støtte og oppmuntre

Kunstakademiet i Agder fengsel startet som et prosjekt støttet av Koro – som er statens kunstordning for offentlige bygg. Kuratorene Kristine Jærn Pilgaard og Thora Dolven Bakke fra Koro hadde begge arbeidet med kunst i fengsel før. I samarbeid med Kriminalomsorgen kom de fram til ideen om en kunstskole i det nye fengselet. Bortsett fra de strenge rammene rundt undervisningen, har de innsatte kunnet fordype seg i ulike teknikker og materialer, i tillegg til teori og kunsthistorie. Alt under ledelse av kompetente lærere. Det har vært mellom seks og ti studenter i skolen samtidig, alt etter hvem som kom, ble eller dro. Når det nå tre-årige prosjektet er slutt, skal kunsten som er skapt få sin plass i fengslet.

Verksbetjent Solfrid Kjetså i Kriminalomsorgen har stått for den daglige driften. Hun tror kunstskolen har virket rehabiliterende:

– Absolutt. Jeg har merket at mange har fått et nytt språk, en ny måte å være sammen på. Man har hatt respekt for hverandre og vært storsinnet og støttende. Studentene har vært frie i dette, og ikke redde for å vise fram tingene sine, dele og oppmuntre hverandre. Alt dette har skjedd av seg selv.

– Hva tror du det er som hjelper?

– Det er et uttrykk som er fritt og eget, du kan si det du ønsker å formidle. Studentene kan lage noe som ikke har en mal, der det ikke regler. De ble utfordret og inspirert av gjestelærerne som tok dem på alvor. Fra «å lage noen greier» turte de å kalle det kunst og stå for det, sier verksbetjenten.

Nå skal hun drive et verksted i fengselet, der innsatte kan få jobbe med blant annet keramikk. Men akademiet slik det fungerte i samarbeidet med Koro er avsluttet. Det er ikke midler og ressurser til å drive videre på samme måte.

– Fengslet hadde vært åpen for å drive videre, hvis noen hadde klart å drifte et prosjekt og skaffe midler, sier Solfrid Kjetså.

Putin på do

I sluttfasen av soning er Henrik Arentz spent på hva som vil skje når han er fri, uten de strenge rammene rundt seg:

– Når livet skjer igjen, hva skjer da? Klarer jeg å gripe fatt i det, få godfølelsen? Jeg har mer håp om det nå, sier han. Det viser seg også at det han har laget og stilt ut på Kunstnernes hus, er blitt etterspurt. En byste av Putins hode, som fungerer som dobørsteholder, har han fått bestillinger på. Også av kunstkjennere. Selve dobørsten er gullfarget.

– Jeg har blitt oppfordret til å fortsette med arbeidet, også fra anerkjente kunstnere. Men jeg har sluttet å sette meg mål. Da har ting en tendens til å gå til helvete, når jeg ikke har hatt kontroll. Det sies at det følger med sykdommen. Jeg er i en læringsprosess der jeg får svar. Hva må jeg gjøre for å ta hensyn til sykdommen, hvor mye tåler jeg, hvor dårlig form er jeg i? sier Mathisen.

Først de senere årene har han blitt utredet grundig, med en bipolar 2-diagnose og en sannsynlig ADD, som er en undergruppe av ADHD, der vansker med oppmerksomhet og fokus er hovedsymptomer.

– Noe har levd med meg i mange år. Hvis jeg kan bruke medisiner og ha kunst på toppen som jeg kan finne roen med, så har jeg kanskje overskudd til andre ting også. De mørke periodene trenger ikke nødvendigvis bli så mørke, sier kunstneren.

Unngå svart mølje

– Hvordan har det vært å få anerkjennelse av etablerte kunstnere underveis?

– Først hadde jeg problemer med å tro på det de sa. Det var litt som å ta med en tegning med hjem til foreldrene da du var barn. Men nå har jeg valgt å tro på det, når de sier at dette er veldig bra til å være en som ikke har holdt på med det lenge. Jeg har valgt å tro på det selv også, at jeg har funnet noe jeg kan og mestrer i voksen alder. Det som har reddet meg fra selvmord tidligere, har kanskje vært lave forventninger. Da har jeg kunnet unngå en svart mølje av skuffelser. Jeg vil se på det som en seier i seg selv hvis jeg klarer noen timer med konsentrasjon i uka, hvor jeg kan kose meg med dette. Alt over det er en bonus.

– Har du inntrykk av at andre innsatte har også har utbytte av kunstskolen?

– Noen har definitivt det. Det er folk som har vært med i tre år, og som virkelig har funnet greia si. En mann er ute av fengselet og driver nå som kunstner og lager skulpturer. Han var med på Høstutstillingen sist, og er godt voksen. Det er jo kjent at det er mye psykiatri i fengslet, med diagnoser og selvmedisinering. Det er fint når man kan bli favnet ikke bare av piller, men av noe konstruktivt og kreativt. Jeg tror det kunne hjulpet mange, sier Henrik Arentz. Muligheten han fikk med kunstskolen, har hatt avgjørende betydning:

– Jeg kan strekke meg så langt som til å si at det er snakk om å være eller ikke være. Jeg tror det ville blitt veldig mørkt på utsiden om jeg ikke hadde hatt dette. Og jeg tror jeg snakker for flere enn meg selv her. •