Maria Børja (33) har debutert med novellesamlingen «Voksenting», som handler om unge kvinner i ulike situasjoner. Den starter med en novelle som svært direkte, nesten pornografisk, skildrer et seksuelt forhold mellom en student og en søppelkjører som har samboer. Spranget mellom denne første og den siste novellen er stort. «Voksenting» avsluttes med en urovekkende beskrivelse av en voldtekt. – Ordet voldtekt er ikke brukt. Det er helt bevisst. Ofte er det vanskelig å sette ord på hva som egentlig skjer når man er utsatt for et overgrep. Novellen sier heller ikke noe om hvem som utfører det. Er det kjæresten? Eller en hun kjenner fra før? Kvinnen i novellen er ikke kommet dit at hun kaller det som skjer en voldtekt. Mange jenter har det slik, de orker ikke ta inn over seg hva som har skjedd, sier Børja.

Språket i novellene, særlig i dem som handler om sex, er svært konkret og presist. – Ved å skrive helt detaljert ned til det mikroskopiske forsøker jeg å holde det som skjedde fast. Dessuten ønsker jeg å skape gjenkjennelse ved å beskrive kroppslige erfaringer helt fysisk. På den måten får stoffet en nerve som gjør at jeg kommer nær teksten, uten at det handler om meg. – Du bryter tabuer ved å skildre unge kvinners begjær og seksuelle lyst? – Jeg gjør kanskje det. Det er ikke perfekt sex jeg er ute etter å beskrive. Glorifiseringen av sex synes jeg er uinteressant. Jeg ønsker at unge kvinner og menn skal frigjøre seg fra blikket, slutte å tenke på seg selv som et objekt, og heller slappe av og nyte. Vi lever i en svært visuell kultur, hvor lista for å være bra nok ligger veldig høyt.

Tittelen «Voksenting» antyder at personene i novellene prøver å være voksne, uten å få det helt til. – Det er litt som å leke mor, far og barn, som vi gjorde da vi var små. I dag slutter du ikke å være ungdom selv om du etablerer familie. Du fortsetter å leve som om du ikke har ansvar for andre, og dermed akkumulerer du stadig mer av det du skal ha med deg i livet, sier Børja. Personene i boken forsøker å skape perfekte forhold og vellykkede liv. – Livet blir et prosjekt. Mange tenker ut hvordan livet deres skal bli. Det er viktig at alt er perfekt. For eksempel i et kjærlighetsforhold, der skal man være alt for den andre: en veldig god partner, en kjempegod venn, oppmerksom og hengiven – en som tar seg godt ut og bor i et vakkert hjem. – Fallet blir dypt i møtet med virkeligheten? – Ja, det blir vanskelig å forholde seg til andre når man har denne holdningen. Det kan bli mye man må undertrykke. Prestasjonsorienteringen er jo veldig trist. Det blir umulig å vise sårbarhet og takle uperfekte situasjoner. Jeg synes man skal kjenne etter om man har det godt eller ikke – i stedet for å sette kryss i boka når man har oppnådd noe.

Maria Børja har bakgrunn som kulturjournalist i Dagbladet, og har tidligere bidratt i antologien «Rosa prosa», som handler om jenter og seksualitet. Hun tror sexpresset er tøft å takle for både jenter og gutter som vokser opp nå. – Mange tror at de må være med på alt. Jeg har lest om jenter som tror de må godta analsex, og fra første stund drive med oralsex. Jeg ble sint da jeg hørte at en gutt hadde reagert på en jente som ikke barberte seg nedentil. Da jeg var tenåring, snakket vi mye om sex, men vi gjorde ikke så mye. Jeg er ingen moralist, men er opptatt av at jenter setter grenser og passer på seg selv, ikke bare sitt rykte. I stedet for å tenke: «Liker de meg?», må man tenke: «Liker jeg dette?».

I en novelle går en ung kvinne til psykolog, men klarer ikke befri seg fra posørrollen der heller. – I stedet for å snakke om sine problemer, er hun så selvbevisst at hun bare tenker på hva psykologen mener om henne, hun ønsker å imponere psykologen. Dette er jo et ekstremt eksempel, siden hun har oppsøkt psykolog for å få hjelp. – En novelle handler om en kvinne som sulter seg på bryllupsreisen, og mannen merker ingenting? – Hun er liksom utenfor verden. Ved å nekte seg mat «sulter» man hjernen. Man blir dummere, rett og slett. Det er en ond sirkel: Ved å la være å spise blir man uten energi, stadig mer selvopptatt og uten ork til å være sosial. Børja vil fortsette å skrive skjønnlitteratur. – Jeg synes det er frigjørende. Gjennom å tegne opp scener og situasjoner får jeg satt ting mer på spissen. •