Utseende er mer enn før blitt ensbetydende med identitet. Frykten for å bli overvektig er sterk, og kommer av at overvekt stigmatiseres i individualistiske kulturer, står det i den svenske boken Projekt perfekt. Som overvektig risikerer du å bli behandlet som om du er mindre verdt enn andre. Ifølge denne boken driver kvinner og menn med selv-objektivisering, det vil si at de ser på seg selv med utenfra-øyne og måler seg mot retusjerte bilder i media. Barn og unge formes i en kultur hvor man nødvendigvis må slite med selvkritikk og en følelse av å aldri bli bra nok. Selv-objektifisering består av tre deler: at man konstant overvåker sin kropp og sitt utseende, kjenner skam over kroppen, og tror at man kan kontrollere kroppen og utseendet. – Drivkraften bak selvforakten som mange kvinner opplever, er nettopp en dyp følelse av å være et dårligere menneske fordi man ikke ser tilstrekkelig bra ut, skriver forfatterne Carolina Lunde, Kristina Holmqvist Gattario og Ann Frisén, som alle er psykologer. Dette gjelder ikke bare kvinner. Menn lider ofte i det stille fordi de ikke er fornøyd med kroppen sin.

Klikk-journalistikken har ført til at tips om hvordan man kan forme sin kropp og sitt utseende som en skulptur, har akselerert. Overalt oversvømmes vi av retusjerte bilder, og skjønnhetsindustrien er en raskt voksende milliardindustri. Projekt perfekt tar opp hvordan mange unge driver en detalj-overvåking av kroppen sin, og tror de selv kan endre utseende på enkelte kroppsdeler. Den konstante overvåkingen av kroppen koster mye penger. Men verre er, den koster i form av en stadig tilstedeværende selvkritikk og en gnagende selvforakt, påpeker de tre forfatterne. På kvinnedagen i år ble det fremmet krav om at retusjerte bilder av modeller skal merkes, slik at det framgår at det ikke er autentiske bilder. Slik vil det bli lettere å avsløre at bildene gir en kunstig framstilling av et utseende som det ikke er realistisk å oppnå.

Hvis noen om hundre år ser tilbake på vår tid, vil de kanskje undre seg over at de som levde i materiell overflod og hadde mulighet til å nyte sin frihet, i stedet valgte å bekymre seg over om kroppen deres var bra nok i konkurranse med andre. Det er en utbredt oppfatning at man kan "velge" sin kropp, på samme måte som man velger yrke. Så hvis man bare anstrenger seg nok, så får man den kroppen og det utseendet man ønsker. En konsekvens kan bli at man ikke lytter til kroppens signaler, verken når den sier at den er sulten, sliten eller trøtt, eller om den har seksuell lyst eller ikke.

Barna unngår ikke å få med seg at foreldre lever med en kroppsmisnøye, og at mor og far konstant har et prosjekt gående om å være mest mulig smal. Følgen er at barn ned i sjuårsalder ønsker å slanke seg, enda de langt fra er overvektige. Boken forteller om en forskningsstudie der 40–50 prosent av barna som deltok, og som var i alderen seks til tolv år, var misfornøyd med sin vekt og kroppsform. I en annen studie oppga 21 prosent av sjuåringene som deltok, at de slanket seg.Gjennom forskning har man sett at når kroppsmisnøye etableres så tidlig, er det en overhengende risiko for at den blir værende når barnet blir eldre. – Derfor er det viktig å være oppmerksom på tidlige tegn på at barn er misfornøyd med sin vekt eller kroppsform, skriver forfatterne. Får det utvikle seg i det skjulte, er det fare for at barna får et anstrengt forhold til mat og et overdrevent forhold til trening. Boken tar også opp hvordan mobbing så å si alltid fører til skam over eget utseende, fordi mobbingen fører til en følelse av at man ikke duger i andres øyne.

– I stedet for å si at ingen er perfekte, kan vi vel si at alle er perfekte, skrev en innsender i et blad ved navn Frida. Følelsen av at kroppen er bra nok, at man er bra nok som person, er mulig å lære. Det finnes faktisk mennesker som er fornøyd med kroppen sin, selv om det i dag er så utbredt å være misfornøyd at det regnes som normalt. Å gi uttrykk for at man er misfornøyd med sitt utseende og kropp, er blitt en måte å snakke sammen på for jenter og kvinner. Det er blitt en måte å være kvinne på. – Kanskje en viss mengde kroppsmisnøye fyller en funksjon i samfunnet? spør forfatterne.– For hvis alle var fornøyd med sin kropp og sitt utseende, hva skulle skje med alle bransjene som lever på menneskers misnøye da? Eller som innsenderen i bladet Frida skrev: – Kan vi ikke alle bare si at vi duger som vi er, og ikke bry oss et tusendedels sekund om andres tanker eller meninger om oss, eller våre kropper. • Kilde: Projekt perfekt. Om utseendekultur och kroppsuppfattning. Av Ann Frisén, Kristina Holmqvist Gattario, Carolina Lunde. Natur & Kultur, 2014. www.nok.se