Kroppen husker

Hva ligger bak de anspente, oppsperrete øynene til pasienten som ligger på behandlingsbenken? Når ble øynene alarmert på den måten? - Jeg kunne ikke skjønne dette med øynene. Gunn hadde oppsøkt meg med stress og kronisk hodepine. Hun var en veldig grei og utadvendt dame. Jeg måtte spørre om hun kunne huske når det startet, at hun anstrengte øynene slik. Plutselig sa hun: «Pass på, Gunn!» Det viste seg at moren hadde hatt epilepsi. De bodde på gård, og faren var ofte opptatt med gårdsarbeidet. Da hun var barn, var det ofte Gunns oppgave å se etter moren, at hun hadde det bra og ikke hadde anfall, forteller Anne Øien som har jobbet som psykomotorisk fysioterapeut i 33 år. Sittende på terrassen nyter hun de siste sommerdagene på hytta i Fredrikstad.

Psykomotorisk fysioterapi har vært kritisert for manglende dokumentasjon på at den virker. Nå har forskerne Astrid Bergland, Cecilie Fromholt Olsen og Kirsten Ekerholt ved storbyuniversitetet Oslo met gjennomført den første randomiserte kontrollstudien om psykomotorisk fysioterapi (PMF). Randomisert betyr at deltagerne i undersøkelsen er tilfeldig fordelt på to grupper som sammenliknes. Resultatene er oppløftende for faggruppen. Effekten er signifikant, altså ikke tilfeldig, på områdene fysisk funksjon, kroppssmerte, mental helse, sosial funksjon og livsmestring. - Rapporten forteller at psykomotorisk fysioterapi har veldig gode resultater. Den har særlig god effekt på livskvalitet, smerter og selvbilde, sier professor Astrid Bergland. Undersøkelsen er laget med 105 deltagere over seks måneder. De hadde langvarige smerter og psykiske symptomer. En gruppe ble behandlet med PMF, mens kontrollgruppen ikke ble det. Professoren understreker at det er behov for mer forskning etter denne første studien. * se nederst i artikkelen

Ingrid har lang erfaring med psykisk helsevern, etter flere år med innleggelser og selvmordsforsøk. Det siste året har hun vært i behandling hos en psykomotorisk fysioterapeut. Hun har hatt alvorlig depresjon etter en svært belastende skilsmisse, og hun har vært utsatt for traumatiske hendelser. Nå sitter hun avslappet på en kaffebar og forteller om forandringen som er skjedd. - Slik jeg har kjent det på egen kropp, er det denne behandlingsformen som har virket best på meg, innen det psykiske helsevernet, sier Ingrid (51), som ikke ønsker å stå frem med fullt navn og bilde på grunn av en sårbar jobbsituasjon. - Den tidligere behandlingen har ikke hatt den effekten, fordi kroppen min ikke var nok involvert. Samtaleterapi går rett inn på det vonde, og så blir du sendt ut. Jeg kunne stenge alle følelser inne, og bygget opp en mur mellom meg og terapeuten. Ofte ble samtaleterapi mer tappende enn energigivende, sier Ingrid. Hun har ikke så mye behov for å prate lenger, men å få kontakt med pust, følelser og kropp hjelper. I utgangspunktet var Ingrid skeptisk til å prøve enda en ny behandling, etter å ha gått til psykiater, kiropraktor, osteopat og ha vært innlagt, forteller hun. - Men jeg tenkte det var dumt å la det være uprøvd. Jeg har opplevd mye vondt, men det skal mye til for å knekke meg, sier hun med et smil. Hun forteller om en stiv kropp og en mage som hadde stoppet å fungere. Ryggen var så stiv tidligere at hun hadde problemer med å reise seg opp fra sittende stilling. Leddene var vonde. Hun klarte ikke å slappe av i magen. - Jeg var veldig urolig i kroppen når jeg var deprimert, og brukte fysisk trening for å slippe å kjenne på uroligheten. Derfor ble jeg utredet for ADHD. Ingrid ble også utredet for schizofreni og bipolar lidelse. Men alt kom tilbake til at hun led av alvorlig depresjon utløst av ytre hendelser. - Første gang behandleren tok på nakken min, begynte hele kroppen å riste. Nå kan hun ta på meg, og få meg til å puste. En time hos den psykomotoriske fysioterapeuten begynner med en samtale. Ingrid kan bli opprørt, kanskje gråter hun litt. - Jeg kan bli litt forbannet, men etterpå kan jeg kjenne skam og skyld. Så kan jeg få beskjed om å stå oppreist og trampe, og bokse lett. Terapeuten greier å tolke følelser jeg ikke visste jeg hadde. Hun er den eneste som har greid å få ut de vonde tankene rundt vanskelige opplevelser, sier Ingrid. Det er lang ventetid for behandling hos psykomotoriske fysioterapeuter. - Jeg tror psykomotorisk fysioterapi kunne bedret situasjonen for flere, og lette pågangen ved DPS andre institusjoner, sier Ingrid.

Anne Øien snakker gjerne om et «pakkeforløp» når pasienter kommer til henne med ulike smerter. Pusten er bundet, høyt oppe i brystkassen, magen spent, hælene er ikke i berøring med gulvet når pasienten sitter i en stol. Av og til er pasienten så forknytt at han ikke kan ligge på benken engang. - Da må jeg spørre om han kan prøve å lande litt i stolen, om hælene kan komme i berøring i gulvet og om han kan kjenne noe i beina. For kropp, følelser og psyke er tett sammenvevd. Mange kommer til fysioterapeuten med slitenhet, søvnproblemer, mageproblemer, smerter som har satt seg fast i ulike deler av kroppen. - Kroppen husker, og livshendelser sitter i kroppen. Jeg kan kjenne hvor lenge belastningen har sittet, ved å kjenne på musklenes stivhetsgrad, sier Øien.

Psykolog Peder Kjøs gir ut boka Berøring i høst, som handler om betydningen av å røre og bli rørt, mentalt og fysisk. I forordet beskriver han en episode fra sin praksis: «Kan jeg få holde henne dine? spurte jeg. Jeg tok dem mellom mine og gned dem forsiktig. De var kalde og kjentes stive. Tårene mine begynte å renne. ‘De fine hendene dine’, sa jeg. Jeg fikk lyst til å blåse varm ånde på dem, slik man gjør med de kalde hendene til et barn om vinteren. Jeg fikk lyst til å kysse hendene hennes, men det kunne jeg ikke.» - Her skildrer du et skikkelig tabu? - Ja, her skriver jeg om en følelse og en impuls som kan oppstå. I boka diskuterer jeg dette tabuet. Det er grunner til at tabuer fins, de er advarsler som er verdt å ta vare på, summer av erfaringer. Men av og til er vi nødt til å bevege oss ut på dypt vann. Kjøs sier det er viktig å holde seg innenfor de begrensningene som psykologer er forventet å ha, og at det er en seksuell grense som er absolutt. - Men det er god grunn til å diskutere hva som er riktig grense for berøring. Noen kan også ha en overforsiktighet, fordi de er redde for å bli anklaget for noe seksuelt. Jeg er aldri redd for å forgripe meg, eller få lyst til å ha sex. Det er bare ikke sånn relasjonen er. Men noen ganger, når kommunikasjonen foregår ordløst, kan den bli uklar og tvetydig. - Kan terapeuten bli redd for å gå ut av rollen som psykolog og heller bli medmenneske, slik du beskriver i scenen med hendene? - Men går man ut av terapeutrollen fordi man er medmenneske? Jeg vil si det er nødvendig å være medmenneske hvis du skal være terapeut. Det går kanskje an å bare bruke psykologiske teknikker hvis man skal for eksempel behandle en konkret fobi, men ved relasjonsproblemer er det nødvendig å være medmenneske. Å privatisere relasjonen er noe annet enn å være medmenneske.

Kjøs er opptatt av «motivert persepsjon», det vil si hvordan berøring kan oppleves ulikt fra menneske til menneske i en situasjon. Vi legger ulike fortolkninger inn i berøringen, slik vi leser bøker på forskjellige måter og legger inn egne erfaringer i innholdet. En berøring som i utgangspunktet er ment vennlig, kan oppleves smertefull hvis den for eksempel gis til en som har et traume knyttet til å bli tatt på. - Derfor ville jeg for eksempel aldri finne på å røre ved en klient ved første time, fordi fortolkningsrammen er så uklar. Episoden han forteller om i forordet til boken, skjedde med en kvinne som hadde gått hos ham i mange år, en som hadde blitt mobbet i barndommen og som stadig vendte tilbake til dette. - Er det et paradoks at alle følelsene dere behandler verbalt, sitter i kroppen?   - I vestlig kultur skiller vi veldig mellom kropp og sinn. Det blir altfor enkelt. Det er ikke to ting. Vi fortolker våre egne kropper gjennom tanker og følelser. Det er en begrensning at vi oftest må holde oss til det verbale. Noen ganger beveger vi oss ut i grenseland og berører fysisk. Det kan være det rette å gjøre, men man skal jammen passe nøye på, sier Peder Kjøs.

- Vi jobber med å få pasientene til å bli fortrolig med at de kjenner noe fra kroppen, sier Anne Øien. - Man har lett for å si at det er negativt med symptomer, og å føle noe. Hvis da ikke følelsene dreier seg om å være glad, engasjert og selvsikker. Men psykomotorisk er musklene en ressurs. Litt svulstig kan man si at musklene er selve drivkraften til samfunnet. Når musklene, øker engasjementet, sier Anne Øien. Det er først når en spenning setter seg fast, at det kan bli et problem. Hos noen er kroppen hengt opp i konstant alarmberedskap. - Hvis du biter tennene sammen mens du skjærer brød, er det mye unødig muskelbruk. Vi kan se at kroppsspråk og reaksjoner har festet seg. For eksempel at man hever skuldrene. Du er ofte ikke klar over hva du har vendt deg til. Ikke mange sier direkte: «Jeg har blitt lite sett og hørt». I stedet sier du: «Jeg har veldig vondt i hodet». Da ligger det kanskje vanskelige følelser på bunnen, du tenker for mye, blir nedstemt. Fordøyelsen blir dårlig, med diaré eller hard mage. Smerter er en plausibel ting i helsevesenet, men de skyldes ikke nødvendigvis fysisk skade. Anne Øien er skeptisk til at diagnoser som matallergier og –intoleranser brer om seg, og tror mange mageproblemer kan skyldes spenninger. - Hvis en pasient ikke klarer å slappe av i magen, og føler press i brystet, da nytter det lite å gå til lege. Det kan jo hende pasienten ikke tåler gluten, men det hjelper ikke for trykket for brystet eller følelsen av å ikke få nok luft. Ofte er det snakk om langvarige belastninger. Vi lærer oss til å skjerpe oss, trå til litt ekstra. Vi bremser egne behov i kroppen: «Jeg går jo ikke og spiser kl. 12 hvis jeg driver med masteren!» Men hvis du overkjører kroppen i lang tid, får du problemer. Det er vanlig å tenke: «Jeg burde ta pauser, jeg burde spise regelmessig.» Jeg vil at folk skal kjenne etter: «Nå trenger jeg ta en pause.»

Behandlingen den psykomotoriske fysioterapeuten foreskriver, er et samspill der pasienten har en åpen erkjennelse av livshendelser og erfaringer i livet. Ikke alle pasienter sier så mye, men er opptatt av smertene. Øien kan spørre: «Hvordan er du i magen i dag?» Det gjelder å få den enkelte ned i kroppen, få en kropp å hvile i. Kanskje hun masserer opp beina, så personen kjenner at hun har bein. Deretter armene. Da kan det hende magen slapper av, fordi resten av kroppen får hvile. Å trygge kroppen, handler ofte om å starte nederst. Prosessen kan være tidkrevende, problemene løser seg ikke på et blunk. Pasientene kan få hjemmelekser. Hvis for eksempel en utkjørt alenemor er konstant stresset etter jobb, med å komme i gang med middag, rydding og lekselesing, kan spørsmålet være: Er det nødvendig å sette i gang alt med én gang? Kan du i stedet ta en time-out, en kopp kaffe, slenge beina på bordet og ta litt slakk i programmet? En del av Anne Øiens pasienter er flaue, føler seg som hypokondere med smertene sine. - Det er så mange som har målt hjertet med EKG uten funn. Men hvis det stikker mellom ribbeina, så kan det være musklene mellom ribbeina som gjør vondt. Pusten er veldig ofte linken mellom følelser, tanker og kroppen. Og bare ved å tenke: «Betalte jeg den regningen?», så stopper pusten litt opp. - Hva er det viktigste du har lært etter 33 år som fysioterapeut? - Nysgjerrighet på samspillet, hvordan vi bruker oss. Vi må være interessert i hverandre, lytte. Ikke ha det så travelt bestandig. Ikke si: Du har feil, jeg har rett. Gi rom for historiene og opplevelsene, fra vi er små. Det er der det ofte begynner. Nå er jeg mest opptatt av ungdom, med alt stresset og kravene. Vi må passe på at de ikke blir kronikere, at de mestrer livene sine. - Hva skjer med en pasient som blir frisk hos deg? - Det blir lettere å velge den vei han ønsker, når han blir bevisst på kroppens signaler. Han blir mer levende!

Ingrid har lært seg at når det romler i magen, da slapper hun faktisk av. Smertene og stivheten er blitt mye bedre, selv om de kommer på besøk i blant. Hun får ikke lov til å trene når hun har vært hos psykomotorikeren. Da kan effekten av behandlingen strammes inn, og hun låser seg igjen. - Nå kan jeg kjenne på frustrasjon, fortvilelse og sinne. Jeg mestrer følelsene, gir dem tillatelse til å være der, og har fått en ny ro i kroppen. Jeg løper ikke fra følelsene med overdreven trening. Jeg ser på meg selv som et menneske som står på to bein. •