Kronikk: Sorgen og livet

Sorg er en naturlig reaksjon når vi mister noe eller noen som er oss nære. Et eget indre rom åpnes opp i oss med gråt og andre spontane kroppslige reaksjoner. Ofte skjer dette utenfor vår kontroll. Hverdagen blir en annen og det kan oppleves som om det nå finnes tomme rom der det før fantes noe kjent og kanskje trygt. I tillegg har vi historier om hvem denne nære var i forhold til oss. De var på sett og vis en del av oss og en del av historien vi fortalte om oss selv. Det har nå oppstått et brudd mellom vår vante opplevelse og historie og en ny virkelighet. Dette er smertefullt. Det kan også lede til en identitetskrise. Sorg er en indre reise fra å holde fast ved en historie om hvordan det har vært og burde være til å akseptere situasjonen som den er. Sorg er vår følelsesmessige reaksjon på prosessen med å gi slipp på det gamle. Det er vanligst å snakke om sorg i forbindelse med død, men sorg oppstår like gjerne i forbindelse med andre tap, for eksempel å miste et barn til barnevernet, skilsmisse, andre nære forhold som tar slutt, kjæledyr som dør eller å flytte. Ærlig med seg selv

Mange av oss «har ikke tid» og unngår å kjenne på sorgen og distraherer oss ved «å fortsette som før». Vi distanserer oss fra våre følelser. Da blir vi numne, for vi kan ikke distansere oss bare fra våre vonde følelser – vi distanserer oss samtidig fra alle følelser. Vår evne til å føle glede, begeistring og skjønnhet blir sterkt redusert. Smerten forblir et tidløst traume som vår fortrengning innkapsler i det ubevisste. Vi mister kontakten med oss selv. Klarer vi å romme følelsene som dukker opp blir sorgen bearbeidet, og vi får dypere kontakt med oss selv. I bearbeidelsen av sorg er det derfor avgjørende å være ærlig med seg selv. Sorg kan også vekke gode følelser som for eksempel lettelse og frihet. Mange kan kjenne på dårlig sam­vittighet over slike positive følelser og skjuler derfor disse både for andre og for seg selv. At noen var nære betyr ikke nødvendigvis at de var kjære. Enkelte er sinte på avdøde og nekter derfor å kjenne på det gode som også fantes i relasjonen. Personen forhindrer seg selv fra å kjenne på savnet og tristheten som også finnes der blandet med smerten over uretten personen har forvoldt. Å kjenne på følelsene og fortelle andre om følelsene kan gi rom for forandring og bevegelse.

Vi kan også gå for langt i å dyrke sorgen. Det kan bli til en ny identitet som vi aldri helt vil gi slipp på. Kanskje kan det føles som et svik mot en avdød å gå videre, kanskje gir det oss en grunn til å ikke ta ansvar for eget liv eller kanskje vi endelig føler oss berettiget til å ta hensyn til våre egne følelser. Som så ofte i livet gjelder det å finne en god middelvei mellom to ytterpunkter: distraksjon – romme smerten – dyrke sorgen. Av og til kan det likevel være nødvendig å tillate oss å distrahere oss fra sorgen når smerten blir for overveldende. Det kan også være riktig å dyrke sorgen en stund for virkelig å gå i dybden.

Som et puslespill med mange åpne felter, er en uavsluttet historie vanskelig å forlate. Når vi har lagt alle brikkene på riktig plass, og puslespillet utgjør et helt bilde, er det lettere å gå videre. Når historien vi har med personen eller tingen er avsluttet på en god og verdig måte, er det lettere å gi slipp. Er historien ikke avsluttet på en god og verdig måte, men derimot knyttet til drømmer, håp og forventninger om fremtiden eller til uavklarte konflikter i fortiden, kreves det ofte mer for å bearbeide og akseptere tapet. Hva kan vi gjøre for å avslutte en komplisert historie på en god og verdig måte? Først må vi få tak i brikkene som mangler. Mange av disse brikkene kan vi finne ved å svare på disse spørsmålene: Hva skulle du ønske hadde vært annerledes? Hva skulle du ønske hadde vært bedre? Hva skulle du ønske det hadde vært mer av? Disse spørsmålene kan bringe opp mange minner og situasjoner som det kan være smertefullt å kjenne på. Sorgprosessen blir lettere hvis vi har en god og trygg venn, en coach eller en terapeut som støtter oss i bearbeidelsen.