– Ikke si det til noen

Som barn delte vi ofte uskyldige hemmeligheter med en vi anså vi kunne stole på. Ikke sjelden ble disse hemmelighetene raskt delt med andre. Uten din vitende og tillatelse. Skuffelsen over at vennen din så absolutt ikke var så god venn allikevel, satte spor. Ryktebørsen er en sterk mekanisme, helt utenfor vår kontroll. Plutselig vet alle det du egentlig bare ville dele med en god venn, noe som du trengte å prate om, noe du ikke ønsket at alle skulle vite. Men lærer vi? Nei. Som voksne betror vi oss også til en god venn. Om du er heldig, forblir hemmeligheten din hos din gode venn. Men det hender dessverre ofte at ryktebørsen også hos de voksne er sterkere enn behovet for å være en lojal venn. Nettopp på grunn av vår sterke trang til å fortelle hverandre hemmeligheter om andre, har det vært nødvendig å innføre taushetsplikt. Dette gjelder mange offentlige bedrifter og organisasjoner. I helsetjenesten står taushetsplikten sterkt. Den er altså innført for å ivareta vårt behov for personvern. Og sikre tillit til og kvalitet i helsevesenet. Hensikten er god. De som jobber i helsevesenet, har ikke lov til å dele hemmeligheter med andre enn fagpersoner som er direkte involvert i behandlingen av pasienten. Det er jo godt å vite at de ansatte ikke kan sniktitte i din pasientjournal, og dele sensitiv informasjon om deg til andre. Men hva når taushetsplikten blir et hinder for kvaliteten på behandlingen av deg som pasient? Og hvor lett er det ikke for helsepersonell å gjemme seg bak taushetsplikten de er underlagt når det skjer noe galt? Grensen for hvor langt taushetsplikten i norsk helsevesen strekker seg, er etter min mening i mange situasjoner altfor langt. Jeg har selv jobbet som kommunikasjonsrådgiver i et stort helseforetak. Der opplevde jeg en mangel på intern kommunikasjon avdelingene imellom som overrasket meg stort. Avdelingene har ofte utviklet et internt stammespråk. Et språk bestående av forkortelser, betegnelser og interne rutiner som ingen andre enn de selv forstår seg på. Jeg lærte fort at det interne stammespråket stod sterkt blant avdelingene, og at kommunikasjonen mellom avdelingene var mer eller mindre dårlig. Alle hegnet om sitt eget lille revir. Kunnskap er makt. Og deler man kunnskap, mister man makt. I et helseforetak er det som i alle andre bedrifter og organisasjoner, det handler om å få tildelt mest mulig ressurser. Og for å få dette må man være uunnværlig for foretaket. Ingen andre skal ha den samme kunnskapen som ditt fagområde. Har de det, kan du bli overflødig. Etter min mening hersker det et slags taushetspliktstyranni i norsk helsevesen, hvor kunnskap er makt, og hvor antall pasienter gir mer ressurser i form av ekstra personell og mer penger. Jeg legger ikke skylden ene og alene på helsepersonellet. Det er politikerne som har laget et system for tildeling av ressurser etter antall pasienter som behandles, hvilke type behandlinger som utføres, og hvor gode resultater avdelingene og foretakene kan vise til med henblikk på målene Helse- og omsorgsdepartementet har satt. Pasienten er bare en brikke i et stort spill. Jeg har selv følt hvordan dette taushetspliktstyranniet har vært til hinder for min behandling. Og jeg må si at min tillit til helsevesenet er rufsete, og at kvaliteten kunne vært betydelig bedre. Altså ikke i tråd med tanken og målet bak taushetsplikten. Etter å ha slitt fysisk og psykisk i mange år, gikk jeg på en skikkelig smell. Fastlegen min kunne tilby to ukers sykemelding og ba meg lete i Gule sider for å finne en terapeut. Jeg var overhodet ikke i stand til å ringe noen som helst. Ikke visste jeg hva jeg trengte heller. Heldigvis fikk jeg en terapeut, som viste seg å være meget god. Hun anbefalte meg å bytte lege, til en lege hun kjente godt. Jeg antok at da ville kommunikasjonen mellom lege og terapeut gå fint. Men den gang ei. All kommunikasjon dem imellom var i form av rapporter til NAV. Legen fikk kopi av terapeutens rapport og skrev sine notater ut fra det. Etter å ha gått frem og tilbake hos lege og terapeut i tre år, uten noen som helst kommunikasjon mellom dem, og i en tilstand hvor jeg ikke orket å ta til motmæle eller kreve noe som helst, ble jeg alvorlig lei av situasjonen. Ikke var jeg spesielt mye bedre, og hverken legen eller terapeuten kunne med sikkerhet slå fast hva som feilte meg. Annet enn en alvorlig utbrenthet og en eller annen grad av utmattelse. Så satte jeg meg ned og søkte i alle tilgjengelige baser, søkte på mine symptomer og leste meg opp. Til slutt satt jeg igjen med ADHD som et mulig alternativ. Jeg ba legen om henvisning til nevropsykolog, og der viste det seg raskt at det var ADHD jeg hadde. Etter grundigere undersøkelser hos psykiater, spesialist på ADHD, viste det seg at jeg hadde ADHD og en grad av utmattelseslidelse. En veldig dårlig kombinasjon. ADHD-en vil så mye, men kropp og hode henger ikke med.

Man skulle tro at etter endelig å ha fått stilt en diagnose med klarere føringer og retningslinjer for behandling, ville kommunikasjonen bedres mellom lege, terapeut og psykiater. Det skjedde ikke. Terapeuten kommuniserer ikke med lege og psykiater, legen kommuniserer ikke med psykiateren, til tross for at de har kontor ti meter fra hverandre. Dette fører til at jeg må til alle tre med jevne mellomrom. Det koster, både i form av penger og energi for en som er utmattet. Og tror du ikke de sier at jeg ikke trenger å gå til alle sammen, for de kan jo snakke med hverandre! Alle tre sier det. Og hver gang jeg er hos en av dem, så får jeg høre at de ikke har hatt tid til å snakke sammen. Det er utrolig frustrerende. Jeg har opphevet alt som er av taushetsplikt dem imellom. Som pasient føler jeg meg overhodet ikke ivaretatt. For med god kommunikasjon mellom mine tre behandlere hadde jeg sluppet utallige timer hos både lege, terapeut og psykiater. Men de hadde da fått en pasient mindre på statistikken sin. En pasient mindre å få tildelt ressurser på. Har de ikke tid til å kommunisere med hverandre? Er det viljen det går på? Eller er det evnen? Noen hemmeligheter vil vi ha for oss selv. Men når disse såkalte hemmelighetene går på livskvaliteten løs og gjemmes bak taushetsplikten, da er skaden ved at andre vet, så uendelig mye mindre. •