Identitet og underliv

– Da jeg bodde i London og kom hjem på besøk, merket jeg at mange ikke var interessert i å høre historiene jeg fortalte, hvis det ikke hadde gått skikkelig gærent. Da begynte jeg å lage disse historiene om byer og sykdom. En professor på universitetet sa til meg at en god måte å knytte bånd med publikum på er å skape følelser av frykt og medlidenhet, forteller Ane Barstad Solvang (26). Fortellingen hennes fikk tittelen «Frykt og medlidenhet», og den er nylig kommet ut som tegneserieroman.

Hovedpersonen i «Frykt og medlidenhet», Lotte, skal på fest med den gamle gjengen sin fra tiende klasse. Der blir det alkohol, oppdateringer og gamle minner. Fortellingen veksler mellom festen og Lottes historier med mye sykdom, reiser, underlivsundersøkelser, mageknip, vanskelige kjæresteforhold og enda flere underlivsundersøkelser. Solvangs stil er direkte og upusset, og tegneseriekjennere vil sikkert kunne se at Solvang har gått i lære hos Christopher Nielsen. Nakne og halvnakne personer drikker og røyker, går på do og dusjer, eller kryper sammen på sengen i smerte. – De tradisjonelle kvinnefigurene i den klassiske tegneserielitteraturen er så urealistiske. De er alltid det vi kaller veldreid, og med liten eller ingen personlighet. De sier så lite at de ofte er redusert til en pen gjenstand, et seksuelt objekt. Dette smitter over i en vrangforestilling som ikke er særlig sunn. Disse framstillingene skaper problemer. Jeg mener at vi blir overeksponert for en falsk seksualitet i vår vestlige kultur, og det forvirrer, sier Solvang. Hun legger til: – Vi blir fortalt at seksualitet er noe man tar på seg med klær og sminke. Vi trenger mer mangfold for å lære. I dag blir vi servert et ideal om at jenter skal være så små og tynne som mulig, samtidig som vi skal ta stor plass karrieremessig og stå for alt selv. Jeg tror dette har med økt depresjon og angst blant unge å gjøre.

Denne historien handler mye om mangelen på sex. Underlivssykdom og magesmerter går ikke så lett sammen med romantiske kvelder med sateng og dempet belysning. – Jeg ønsket å lage en karakter som ikke var så typisk for tegneserieverdenen. For meg er det viktigere å vise kvinnekroppen, hvordan det er, hvor lite kontroll man har over sykdom. Jeg har vært mye syk selv og har savnet å se slike fortellinger. Man finner ikke så mye informasjon om sykdommer i livmoren. Da jeg søkte på nettet, havnet jeg i helt sprø chatteforumer, forteller Solvang. Lotte i fortellingen trøstespiser sjokolade etter de ubehagelige undersøkelsene. – Jeg synes det er befriende med en karakter som trøstespiser helt tydelig. Jeg tror ikke det er så uvanlig med trøstespising i skjul når man står overfor psykiske utfordringer, sier Solvang. – Skal romanen gi et slags håp til andre som er mye syke? – Jeg vet ikke. Dette er jo mer et worst case-scenario. Men den kan i hvert fall gi noen erfaringer. Problemet til hovedpersonen her er at hun aldri kommer til bunns i saken, fordi hun aldri snakker med noen om traumene sine. Hun har en stikkende smerte i underlivet, men hun snakker ikke om det som ligger til grunn for plagene. Man kan kanskje finne håp i at denne boken tar opp vanskelighetene med å snakke om skamfulle temaer.

Tegningene er holdt i stort sett svart, hvitt og rosa gjennom størstedelen av boken. – Er det for å understreke kvinneverdenen? – Nja, det er underbevisstheten min som har jobbet, sier Solvang og ler. – Men jeg er veldig glad i rødfarge, den gir sterke assosiasjoner. Kroppen er rosa på innsiden. Mange av underlivsundersøkelsene er svært tydelige grafisk. – Kan det vekke ubehag hos enkelte å lese boken din? – Mange vil nok finne den interessant. Noen tenker kanskje at den er laget av en kvinne, for kvinner, men den angår menn også. Livet er ubehagelig. Pøs på med det kroppslige, sa læreren min.

Ane Barstad Solvang forteller at hovedpersonen har mye av henne i seg. – Lotte var en gang meg, men så satte jeg sammen flere karakterer til én. Fortellingen er satt sammen av egne erfaringer og historier andre har fortalt meg. Lotte prøver å leve et vanlig liv, men har mistet identiteten sin. Det er mange unge som har problemer med seksualiteten sin, etter sykdom eller etter skadelige forhold. Det ligger en forventning i luften til oss kvinner at vi er seksuelle hele tiden. Jeg tror den har grobunn i alle disse urealistiske kvinnekarakterene vi er oppvokst med fra litteratur, kunst og tv. Det er helt feilslått. Figuren Katja K drar til Syden og får barn i hemmelighet. Hun vil adoptere bort barnet så fort som mulig og få tilbake sin unge kropp. – Dette er kjernen i boken, det sterke ønsket om å være attraktiv, og hvordan man samtidig skal være et «uskrevet blad» eller ikke å ha noe bagasje. Hvorfor er det sånn at man som ung blir sett på som «oppbrukt» hvis man har fått barn tidlig? Vi trenger å snakke litt om seksuell ære og taushetskultur og ikke bare dytte over på noe som skjer i andre samfunn og miljøer. Hun husker flere episoder fra ungdomstiden hvor jenter ble gravide, og hvor mye skam det fulgte med det, forteller Solvang. – Kvinner skal ikke lage uorden, kvinner skal være ordentlige og en slags trygg havn menn kan komme til. Ennå i dag kan gutter betegnes som «player» hvis de har mange seksualpartnere, mens jenter er «horer». Den lasten bærer jenter på.•