Hvem har ansvaret for hjernen din?

Hjernen har for lengst blitt kåret til stjernen og erklært som hovedsetet for alt du er og kan bli. Det kan se ut som at alt du tenker, føler og opplever har en nevro­fysiologisk forklaring og skyldes prosesser i hjernen. Selv om enkelte slutninger om psykisk helse og hjernens sentrale rolle er både gale og overoptimistiske, er det ingen tvil om at hjernens utvikling og helse er tett knyttet til hvem vi er, hva vi opplever og hva vi mestrer. 

De fleste som jobber i psykisk helsevern møter daglig pasienter som lider av alvorlige, mentale problemer på grunn av ekstreme, overveldende og krenkende opplevelser. Svært ofte skyldes det opplevelser i barndom og ungdomstid, og noen ganger opplevelser så tidlig som i spedbarnsalderen. Vi vet i dag mye om hvor skadelig tidlige opplevelser med vold, overgrep og omsorgssvikt er for helse og opplevelse av mening og mestring i livet. 

ACE-studien har siden 1995 studert over 17 000 voksne i USA. Den viser tydelig at det er et  en relativ sammenheng mellom tidlig traumatisering, i form av blant annet seksuelle overgrep, vold i hjemmet og mangel­full omsorg, og en hel rekke psykiske og somatiske lidelser. Eksempelvis ser det ut som en voksen som har hatt mer enn seks mulig traumatiserende erfaringer i barndommen, har hele 24 ganger større sjanse for å forsøke å ta sitt liv, at risikoen for å begynne med narkotika i tidlig alder blir opptil firedoblet ved hver nye traumatiserende erfaring og at risikoen for å ha psykotiske symptomer øker med antall slike erfaringer.

Vi vet også stadig mer om hvordan overveldende opplevelser under oppveksten kan stå i veien for hjernens normalutvikling, noe som har påvirkning på alt fra språk, læring, følelsesliv, relasjoner, avhengighet, til deltagelse i arbeidslivet. Når vi vet hvor ofte invali­diserende, mentale problemer skyldes opplevelser i barndommen, en tid vi har lite ansvar og kontroll, er det noe urettferdig ved at vi alene, som individer, skal ta ansvaret for vår hjerne og dens helse. 

Store deler av barndommen er en tid vi verken har praktisk, juridisk eller moralsk ansvar for vår helse og våre liv. Livet, og dermed også hjernens utvikling, er prisgitt våre foreldre, vår familie, skolen og nabolaget, men også større systemer som kultur, landets økonomi og storsamfunnets holdninger og praksis. 

Det er et felleskap og et helt samfunn som svikter når et barn vokser opp med fattigdom, omsorgssvikt og overgrep. Likevel blir mange av problemene og lidelsene som oppstår i den enkelte forstått som et individuelt problem og blir veldig ofte forsøkt behandlet individuelt.  Er du voksen og ber om psykisk helsehjelp, blir du alene henvist til DPS og du får en diagnose på deg. Som barn blir du henvist til BUP, og selv om systemer som skole og familie blir involvert, er så og si alle utredninger av deg som barn, og diagnosen er det du som får, ikke de øvrige systemene du er en del av. Selv om det er du som lider og selv om det er din hjerne som strever med å skille farlig fra ufarlig, er det noe grunnleggende galt i å plassere alt ansvaret hos deg. 

En sunn hjerneutvikling er et felles samfunns­ansvar, og derfor må tiltak som settes inn for å forebygge, hjelpe og behandle, gjenspeile dette. Skal foreldre være i stand til å gi gode utviklingsbetingelser til sine barn, må fattig­dom, vold, utenforskap og marginalisering bekjempes med største alvor. Dette er samfunns­problemer som øker sannsynligheten for negativ psykisk helse betraktelig og dermed hjernens skjevutvikling, men de ikke kan løses i terapirommet eller i helsevesenet. •

Dette er en kommentar. Artikkelen gir uttrykk for skribentens meninger.