Hva med å endre det som gjør unge stressa?

Vi som er unge i dag opplever et stadig økende press fra alle kanter. Krav om å prestere på skolen, se bra ut, ha nok venner og å ha den «rette» kroppen fører til at ungdom i dag sliter mer enn noen gang før. Dette ønsker politikerne å fokusere på, og i de nye læreplanene er livsmestring med som tverrfaglig tematikk. Her skal ungdom få de ressursene og verktøyene de trenger for å mestre en stressende hverdag.

Unge tilbringer en tredjedel av tida si på skolen. Det er derfor naturlig at skolen tar ansvar for unges psykiske helse. Når unge melder om økt stressfølelse og en av fem rapporterer at de sliter psykisk, kan en logisk slutning være at skolen skal gi dem verktøy til å håndtere dette. Men hva med å endre systemet som gjør dem stressa i utgangspunktet?

Livsmestringsfaget føyer seg inn i tankegangen om at man er sin egen lykkes smed. Gjennom livsmestring i skoleklassen skal elevene lære å forstå, samt å håndtere motgang og utfordringer. Psykisk helse er sammensatt, og dårlig psykisk helse og stress er ikke noe en enkeltelev kan lære seg å håndtere gjennom et par timer. Det som derimot virkelig kan gjøres i skolen for å bedre ungdoms psykiske helse, er å endre systemet som gjør det nødvendig å ha livsmestring i skolen i utgangspunktet.

Elever blir ikke stressa uten grunn. En rigid fraværsgrense som presser sårbare elever ut av skolen og stort fokus på å prestere er ting som bidrar til stress. I januar foreslo regjeringa også å innføre eksamen i praktisk-estetiske fag. Det er en type fag som for mange har vært et frirom og en arena å føle mestring utafor den ellers stressende skolehverdagen. Vi er nødt til å gjøre noe med grunnproblemet, og endre skolehverdagen, ikke bare pålegge elever ansvar for egen psyke.

Ungdom er like forskjellige fra hverandre som det voksne mennesker er. Verktøy som funker for noen vil ikke virke i det hele tatt for andre. Vi vet at ungdom fra familier med lav sosioøkonomisk status er mer utsatt for psykiske plager enn de med høy sosioøkonomisk bakgrunn. Vi vet også at faktorer som mobbing, fysiske plager, mangel på mestringsfølelse og problemer i hjemmet kan være medvirkende til psykiske problemer. Psykisk helse er ikke one size fits all, og det må livsmestringsfaget ta høyde for.

Det er ikke tvil om at skolen legger grunnlaget for resten av livet på mange plan, og er en viktig bidragsyter i unges psykiske helse. Livsmestring kan være et positivt tilskudd til skolens arbeid med psykisk helse, men da må det gjøres riktig. Livsmestring kan ikke være det eneste tiltaket som settes inn. Flere skole­sykepleiere, en mindre rigid A4-skole, skolepsykolog på alle videregående skoler og mulighet til å oppleve mestring i skolen er sentralt for å bedre unges psykiske helse.

Skolen skal ikke være et sted kun for prestasjon. Det må også være et sted hvor man trives. Livsmestringsfagets funksjon kan ikke bare være å gi elever verktøy for å håndtere stress slik at de kan prestere bedre – det må være en reell arena for å bedre unges psykiske helse. •