Hva betyr det for deg at psykologen din går i terapi?

Mer enn 80 prosent av terapeuter har selv erfaring med å være pasient i psykoterapi. I noen videreutdanninger er egenterapi en obligatorisk del av opplegget. Mange terapeuter søker også psykoterapi både før, under og etter utdanning, av samme grunner som andre mennesker søker terapi.

Hvordan tar terapeutene i bruk erfaringene fra selv å være pasient, når de arbeider med pasienter?

Vi fikk åtte psykologer mellom 30 og 40 år til å delta i en tretrinns undersøkelse. Først skrev deltakerne et notat hvor de reflekterte over spørsmål som tok for seg valget om å gå i terapi og hva de forventninger de hadde til terapien. Hvordan terapien påvirket dem personlig. Hva de fikk ut av terapien. Og, hvordan egenerfaringen med terapi har hatt betydning på arbeidet som terapeut.

Deltakerne leste hverandres notater, og møttes til fokusgrupper hvor de drøftet erfaringene med hverandre. Siden noterte de ettertankene i et oppdatert refleksjonsnotat.

Reelle problemer

I analysen av fokusgruppeintervjuene og refleksjonsnotatene, kom det fram at psykologene hadde arbeidet med reelle problemer og ekte lidelse i sine egne terapier. Å være pasient var med andre ord ikke bare en intellektuell øvelse. Mange av deltakerne hadde kompliserte relasjonserfaringer fra tidlig i livet, som hadde belastet dem på ulike vis. For eksempel fortalte en deltaker at: «Faren min var alkoholiker og gambler, og erfaringene mine med ham har påvirket måten jeg har forholdt meg til andre på.»

Psykologene var ambivalente til å dele egen sårbarhet, både da de var pasienter, og i møtet med kolleger i forbindelse med forskningsprosjektet. Alle kom fram til at de måtte delta «på ordentlig». Om de skulle forholdt seg til terapeuten sin bare som en kollega og diskusjonspartner, ville ikke prosessen ha blitt like meningsfull. Det var en lettelse for deltakerne å bli møtt med aksept av terapeuten sin. Empati er avgjørende, men ikke tilstrekkelig. Det var også viktig at terapeuten kunne forstå dem, og være med på å gi mening til kompliserte erfaringer.

«Oppleve på ordentlig»

I løpet av utdannelsen hadde psykologene lært teorier og begreper som de fikk erfare på en ny måte da de selv var pasienter. For noen kjentes det som et «være eller ikke være» som terapeut, å erfare selv at terapi faktisk kan hjelpe: «Man kan lett lese om for eksempel effektstørrelser, men det er noe helt annet å oppleve det på ordentlig».

Betydningen av kompliserte begreper, som for eksempel «overføring», ga mening på en ny måte når det ble erfart fra pasientperspektivet. Det å ha inngående kjennskap til begreper og teorier opplevdes som nyttig: «Å ha kunnskap om terapi kjennes utelukkende som en fordel. Jeg fikk en følelse av å få noe ekstra, eller å få noe lettere enn andre, i og med at vi delte fagspråket». Denne erkjennelsen var også kilde til empati med pasienter som ikke har slik bakgrunnskunnskap: Hvordan skal vi best formidle det til andre?

Faren for å såre

En viktig erkjennelse var at terapeuten kan bli så betydningsfull, at den lett kan komme i posisjon til å såre. Kraften i det å ha blitt misforstått, å erfare at terapeuten var kritisk, eller «tok parti med moren min», hang igjen og var plagsomt lenge. «Det gjorde et enormt inntrykk på meg. Det er noe jeg har hatt i bakhodet, hvor hardt det kan ramme om terapeuten er krass eller irritert på en pasient». Disse erfaringene gjorde dem ikke nødvendigvis mer engstelige som terapeuter, men de bidro til oppmerksomhet på faren for det å såre, ydmykhet for ansvaret det innebærer å komme nær andres sårbarhet og lidelse, og bevisstgjøring om betydningen av maktforskjell i relasjoner. «Noen ganger hendte det at det så ut som om hun skulle til å gjespe. Det var fullstendig forståelig, for jeg var der på kveldstid, men det gjorde sterkt inntrykk på meg. Og det har gjort meg veldig oppmerksom på; Hvordan skal jeg være, oppføre meg, se ut, når jeg er med pasientene mine?»

Deltakerne fremhevet nytten av å kunne bruke terapeuten sin som en rollemodell når de selv arbeider med pasienter: «Jeg merker at ting hun har sagt har påvirket meg, for eksempel metaforer som hun brukte, som jeg har beholdt og bærer med meg, og bruker når det passer. De er ikke alltid like gode når jeg gjenbruker dem, men noen ganger er det veldig bra. Da føles det som om jeg har terapeuten min med meg på skuldra i timen, og det kjennes godt».

For noen år siden var vi seks psykologer som gjorde en lignende undersøkelse, i en kollektiv selvbiografisk studie. Et tema som ble fremtredende i den undersøkelsen, var hvordan det å ha jobbet seg gjennom konfliktfulle og kompliserte personlige vanskeligheter i sin egen terapi, bidro til større mot til å gå inn i komplekse problemstillinger hos pasienter. For øvrig resonnerer temaene som vi kom fram til da, godt med temaene i den nye undersøkelsen. I begge studiene var deltakerne opptatt av å bruke det som hadde vært godt og nyttig i egne terapier som inspirasjon til å gjøre det samme, og å bruke de dårlige erfaringene som påminnelse om å være på en annen måte i møte med sine egne pasienter. •