Hjemmet for de usynlige

Forfatteren og journalisten har nylig gitt ut praktboka Harastølen – Heimen for dei utstøytte. Den er spekket med historier, skriftlig dokumentasjon og bilder fra eiendommens 121-årige historie.

Mange vil minnes Harastølen fra medieoppslag om bosniske flyktninger som ble plassert der under krigen på Balkan. Dette er viet egne kapitler i boka. Misnøye, konflikter og uro preget miljøet på den tiden, flyktningene var vant til sosialt og urbant liv og merket av krigens traumer. Da ble det vanskelig å leve isolert i en norsk fjellside. Lokalbefolkningen i Luster ble støtt over flyktningenes klaging, rømming og manglende takknemlighet.

Oddrun Midtbø husker godt da hun dekket utdeling av julegaver på flyktningemottaket, som journalist.

– Jeg skrev om det som en fin hendelse. Det virket idyllisk og folk var stolte av Harastølen. Men en ansatt med erfaring fra å jobbe med flyktninger sa til meg at «om tre-fire måneder er helvete løs, når traumene kommer fram på en sånn plass». Personen fikk dessverre rett. Noen sa de heller ville dø i Sarajevo, enn å leve på Harastølen, sier Oddrun Midtbø i et intervju på Zoom.

Et godt sted?

Harastølen ble opprinnelig bygget for tuberkulosepasienter fra hele landet, kalt Lyster sanatorium fra 1902. Deretter kom de første psykiatriske pasientene. To båtlaster med pasienter ble fraktet inn fjorden i 1959, 140 voksne menn flyttet fra Rosenbergs asyl i Bergen.

Forfatteren er selv fra Luster, og institusjonen oppe i fjellsiden var en viktig del av det vestlandske bygdemiljøet.

– Faren min fikk jobb som pleier på Harastølen da han var 25, den gangen de ansatte fysisk sterke menn som kunne holde utagerende pasienter. Senere kom et generasjonsskifte da man begynte med beroligende medisiner og ansatte hadde utdanning. Selv hadde jeg sommerjobb der på 80-tallet.

– Hvordan opplevde du det?

-Jeg syntes det var en fin arbeidsplass. Men jeg kan ikke huske at jeg fikk noen opplæring før jeg fikk utlevert hvit frakk og nøkkelknippe. Harastølen var som et eget samfunn. De som var friske nok fikk gå fritt ute. Utsikten var fantastisk. Det var høy gjennomsnittsalder på pasientene – stort sett harmløse, gamle menn. Men jeg kunne ikke se hva som foregikk i de øverste etasjene, på lukket avdeling. Jeg har heller ikke fått innsyn i arkivene, sier Midtbø.

På den annen side fant man i flere år etterpå arkivmateriale som lå slengt rundt.

– Det viste en manglende respekt for pasientgruppa.

Spylt

Hun sier at holdningen til pasienter og behandling forandret seg mye i løpet av epoken med psykiatriske pasienter på Harastølen. I boka forteller en pleier at på badedagen sto det lange rekker av menn som ble spylt med hageslange av en pleier med gummistøvler på, en annen pleier vasket dem med klut og såpe under armer og i skrittet, før de ble tørket og sendt til påkledning. Etter hvert ble det innført mer humane og moderne metoder.

Midtbø forteller at det gikk rykter om at det foregikk lobotomering på Harastølen, men hun har ikke funnet noen holdepunkter for dette. Hun har også hørt historier om overgrep, uten å kunne dokumentere det.

– Men det er noen jeg vet om som ikke burde jobbet som pleier, sier hun. I boka beskriver hun hendelser med kjeft og slag.

Mange av pasientene som kom til Harastølen var allerede lobotomert før de kom dit. De hadde synlige arr i tinningen. Inngrepet i hjernen gjorde at pasientene stort sett ble føyelige og lite aggressive.

Avviklingen av Harastølen 1991 ble smertefull for mange av de gamle pasientene, som hadde institusjonen som sitt faste, trygge hjem med pleiere de kjente godt. De ble flyttet til andre institusjoner eller plassert ut i kommuner.

– Det var opprivende for mange. Jeg synes en del av beboerne burde fått fortsette å være sammen med andre pasienter og ansatte som de var vant til.

Synliggjøring

Boka er blitt som et kapittel i historien om norsk psykiatri.

– Jeg har funnet spor etter de som bodde der, og jeg har møtt pårørende som ville at slektningene deres skulle være synlige. Det har gjort inntrykk, sier Midtbø.

For mange av de som bodde på Harastølen fikk aldri besøk av familien. Mange skal ha blitt gravlagt i stillhet med få til stede. Det ble reist en minnestein over de døde fra Harastølen på gravplassen i Luster. Rundt 90 pasienter fikk sin siste hvile her. Men det står ingen navn på steinen. I stedet har Oddrun Midtbø trykket navn og dødsår på alle de usynlige pasientene som hun har funnet i arbeidet med boka. •