Gåtefulle damer

– Dette er ingen pandemiroman, understreker Aasne Linnestå. Hun sitter ute i solskinnet på utekafeen til Svartskogs ene møtested. Her holder en stor oransje katt til, og mange hunder er på besøk med eierne sine. Like i nærheten ligger huset der polfarer Roald Amundsen bodde.

Dagny heter den nye romanen som Linnestå har skrevet. Den handler om en voksen kvinne som nylig er blitt enke, det skjedde like før nedstengingen i mars 2020, og hun blir isolert i huset sitt sammen med to hunder og en katt. Det er en underholdende og likevel dyp roman.

– Dagny er på et vis vant til ensomheten fra før, hun blir ikke så hardt rammet av det som skjer rundt henne. Ensomheten finnes i Dagnys liv. Det er viktig for meg å få sagt at jeg ikke har tenkt kalkulerende at nå skal jeg virkelig skrive den store korona-romanen.

Hovedpersonen er blitt permittert fra sin deltidsjobb som assistent i en barnehage.

– Barna i barnehagen er et lyspunkt i livet som hun savner. Hun har en sønn som er på reise og som hun ikke har hatt kontakt med på lenge. Han har ikke tatt telefonen, hun har ikke engang fått fortalt at faren hans er død. 

Startet som en stemme

Linnestå har bodd på Svartskog i Nordre Follo i bare om lag et halvt år, men planen er å bygge hus der. Hun forteller at hun begynte på den nye romanen for om lag ett år siden.

– Når jeg skal sette i gang en romantekst, har jeg iblant en klar idé, andre ganger har jeg bare en stemme og en karakter. Slik var det denne gangen. Jeg startet å skrive i mars i fjor og det var nærliggende å ta med den akutte nåtiden som en resonansbunn. Men jeg ville ikke at pandemien skulle ta over fortellingen.

– Er Dagny litt som deg?

– Hvis du tenker på ensomheten, så er jeg heldig som ikke er overlatt til den. Jeg har mannen min, døtrene mine og arbeidet mitt. Å skrive kan gi en intens tilstedeværelse i verden. Jeg kjenner en dyp takknemlighet over at jeg klarte å skrive denne romanen, og at det gikk så fort. Det er en kraft i det å skrive som gjør at man aldri er helt alene. Gjennom skrivearbeid får man en dypere kontakt med seg selv. Det gjør verden til et bedre sted å være. 

Linnestå sier at skriveprosessen denne gang var litt vill og gal.

– Jeg ble kjent med Dagny underveis i skrivingen. Men hun er fremdeles en gåte for meg.

– Hun er litt sprø?

– Men hva er det å være sprø? Hjernen kan koke noen ganger. Dagny er dypt bekymret for klodens tilstand. Det er det mange som er, ikke minst nå under pandemien, der man tenker at naturen tar igjen etter at den er blitt dårlig behandlet lenge. Men Dagny henter fram en kraft, hun vil overleve, hun skal tilbake på jobb når dette er over. Jeg ville ikke skrive en dystopi. Jeg har moret meg og ledd mange ganger mens jeg har skrevet, særlig når Dagny går der for seg selv og tøysesnakker på svensk og på engelsk.

Aasne Linnestå sitter under trærne ved kafeen i en lys kåpe og med et rødt skjerf rundt halsen. Hun har en rank framtreden.

– Er romanen din selvbiografisk?

– Nei. Hvis jeg skulle skrevet tett på eget liv ville jeg ha kjent meg ufri. Språket hadde stivnet. Det heter jo skrivekunst det vi forfattere driver med. Jeg synes det er problematisk at man i dag i for stor grad antar at skjønnlitteraturen er selvbiografisk. Som lesere må vi kunne fri oss mer fra forfatteren og hengi oss til verket i seg selv. Hvis jeg skriver om vanskelige ting behøver ikke det å utelukkende være hentet fra eget liv. Som forfatter har jeg jo en forestillingsevne.

Romanen inneholder også skildringer av relasjonen mellom Dagny og hennes voksne sønn, en ung mann som har reist vekk.

– Han tar ikke telefonen, men det kan også komme av at det ikke er dekning der han er. Det trenger ikke være verre enn det. Slik er det mellom mor og sønn i blant. Han ringer henne på bursdagen hennes, han viser at han er glad i henne likevel. 

Sorg-konvensjoner

Romanen inneholder elementer av magisk realisme der avdøde går igjen i huset. Han er i rommene.

– Dagny setter seg ikke ned og gråter når mannen hennes, som er fra Georgia, dør brått?

– Det er så mange konvensjoner knyttet til sorg.
Men hvordan sorgen ter seg er så forskjellig. Sorgen skal liksom være en mørk skikkelse man skal lene seg på. Det er skambelagt hvis man ikke umiddelbart klarer å sørge. Dagny tillater seg etter hvert å gå til graven, der klarer hun å gråte. Det komplekse ved sorg var det veldig interessant å driste seg til å skrive om, sier Linnestå.

Uten å røpe for mye om slutten må det være lov å si at sønnen kommer hjem, og Dagny kommer seg ut av isolasjonen, blant annet fordi hun blir kjent med sin nye nabo.

– Er det viktig at denne romanen slutter lyst, at det er håp?

– Ja, det var avgjørende. I forholdet mellom Dagny og sønnen har hun kjent på en tilkortkommenhet, men det er kjærlighet mellom dem likevel. Dagny er jo heller ikke det ensomste mennesket på denne jord, hun har blant annet en venninne i Australia som betyr mye for henne.

Aasne Linnestå skal hjem til hunden sin, som har ventet på henne.

– Jeg ville ikke skrive en undergangsroman. Det finnes håp på den andre siden av gjerdet. Vi trenger energi og livskraft, i hvert fall gjør Dagny og jeg det. Selv om Dagny lever i isolasjon gjør hun ikke bare det. Selv om hun ikke har mange mennesker i livet sitt, så har hun noen. Å være mer for seg selv behøver ikke bare være beksvart. •