– Forsto ikke at jeg var deprimert

En natt for snart ti år siden våkner Maria av at samboeren Jan bøyer seg over henne. Svetten renner av ham og han sier: «Jeg orker ikke mer. Jeg orker ikke mer».  Maria skjønte ingenting, og spurte hva det var. Men hun fikk ingen gode svar. 

– Jeg tenkte han kunne ta seg sammen, sier Maria.

Det klarte ikke Jan. Han reiste seg opp og sa at han ville gå ut. Da ringte Maria legevakten. Legen på legevakten i Oslo mente Jan burde dra til Ullevål sykehus. Det synes Jan var fornuftig.

Han ble på Ullevål i ti dager.

Ville bare sove

Vinteren før Jan Roe (62) ble innlagt gikk han flere skogsturer med en kamerat og snakket om hvor tungt han hadde det.

– Jeg gikk på jobb hver dag, på håndballtrening som trener og på egentrening. Tankene kvernet hele tiden. Jeg var bekymret for at noe skulle skje med barna, om vi klarte alle regningene, om jeg strakk til. Det var alltid noe jeg hang etter med. Jeg var sliten. 

Da han kom hjem fra jobb, kunne han gå rett og legge seg.

– Jeg ville være alene, ha det mørkt og bare sove, men var enda trøttere da jeg våknet. Bare det å pusse tenner var nesten en uoverkommelig oppgave. Det var ikke interessant å møte folk. Ingenting fungerte. Jeg var tom og trodde ingen hadde bruk for meg lenger. Jeg forsto ikke at jeg var deprimert, sier Jan.

Ingen turte spørre

Likevel var det ikke lett for dem rundt ham å skjønne hvor tungt det virkelig var.  

– Dette er nok mye vanskeligere for de nærmeste å håndtere. Ingen som ikke har vært der selv vet hva dette dreier seg om, sier Jan. 

Maria, samboer og mamma til deres to tenåringsbarn, hadde ikke forstått at Jan, den sterke mannen hennes, var så syk. 

– Jeg synes det var godt at han ble innlagt. Det er jo folk som skammer seg, men jeg gjorde aldri det.  Andres reaksjoner er ikke som når du har brukket benet. Ingen turte å spørre oss hvordan det gikk, derfor åpnet vi opp selv og fortalte for å gjøre det lettere å spørre.  

Egne fantasier

Lars Løvhaug er psykiatrisk sykepleier og fag- og kvalitetsrådgiver ved Akuttpsykiatrisk avdeling på Ullevål universitetssykehus.

– Når man ikke vet, kan man lage sine egne fantasier. Etter at pasienter og pårørende har hatt kontakt med oss, får de gjerne et annet inntrykk. Pasientene opplever trygghet, forståelse og at de får hjelp. Behandlingen kan være ulike aktiviteter, turer, individuelle samtaler, gruppesamtaler, medisiner og ECT – elektrosjokkbehandling, forteller Løvhaug.

Jan var på sengeposten for affektive lidelser, der blant andre pasienter med depresjon er innlagt. 

– Pasientene favner hele spekteret av mennesker, som jo er syke når de kommer hit, men som vanligvis kan være godt fungerende til daglig, påpeker Løvhaug og legger til: 

– Mange har slitt over lang tid.

Fryktet å miste jobben

Etter tre dager på Ullevål sykehus sa Jan til Maria: «Du må selge huset».

– Jeg var sikker på at jeg kom til å få sparken. Man tenker feil når man er syk, og de tunge tankene styrer deg helt. Jeg var ikke meg selv, sier Jan.

Huset ble ikke solgt, og Jan mistet ikke jobben. Han har hele tiden vært åpen overfor sjefen sin og kolleger, overfor alle, om hva som har feilt ham. Og han har møtt forståelse og støtte.

Da Jan ble utskrevet, ble han sykmeldt i noen måneder.

– På golfbanen traff jeg andre som også sleit. Da jeg fortalte en dame hvordan jeg hadde det, sa hun: «Sånn var faren min også, og vi sa at han måtte ta seg sammen. Jeg skjønte det ikke før jeg var der selv, at det ikke er mulig å ta seg sammen».

Ro og rytme

Jan hadde gått ned ti kilo da han ble innlagt.

– På Ullevål fikk jeg ro og hjelp til å komme inn i en rytme med å sove, stå opp, spise gjøre vanlige ting, som å lage mat og bake. Jeg fikk spørsmål om jeg ville ha medisiner, men takket nei.

Psykologspesialist og forsker Johan Siqveland ved Akershus universitetssykehus er leder av Akutt­nettverket, et landsomfattende akuttpsykiatrisk fagnettverk.

– For noen kan en akuttinnleggelse bidra til den tryggheten og de rammene for ivaretagelse som trengs for å komme seg på bena igjen. For andre kan den beste hjelpen være en poliklinisk samtale eller intensiv ambulant behandling hjemme fra et tverrfaglig sammensatt team.

Mens noen klarer seg med bare én innleggelse, kan andre trenge ny innleggelse i dårlige perioder.

– Helsetjenesten må jobbe sammen for å kunne fange opp tidlig tegn på forverring, som dårligere funksjon i hverdagen og redusert evne til å ta vare på seg selv, sier Siqveland.

Monika Nordhus Landsverk var selv innlagt for 15 år siden og er i dag erfaringskonsulent ved Akuttseksjonen på Klinikk for rus og psykisk helsevern på Sykehuset Telemark.

– Jeg trodde jobben min som erfaringskonsulent i stor grad ville være å få ned tvangsbruk, men den største jobben er å få pasientene til å ta skrittet ut fra sykehus, sier Landsverk.

Tretthetssammenbrudd

Jan fikk den hjelpen han trengte da han ble innlagt. Men det var ingen kvikk-fix. Det lå flere vonde dager foran ham.

– Da jeg begynte å reise meg, kom depresjonen for fullt, og jeg tenkte det kunne være lett å gjøre slutt på dette. Jeg fikk hjelp, men det har vært beinhard
jobbing for å bli frisk, sier Jan.

I dag kommer de depressive periodene stadig sjeldnere. Jan mener akutthjelp for psykiske lidelser er like viktig som akutthjelp for annen sykdom.

– Brekker du benet, trenger du gips, ellers klarer du ikke å gå etterpå. En idrettsutøver som trener for mye kan få tretthetsbrudd. For meg førte belastning over tid til et tretthetssammenbrudd. Jeg kom meg tilbake til et liv og til jobb, men det tok tid, og jeg tror den beste medisinen har vært å være åpen om det jeg strever med. Ting kan gå galt i livet, men det kan bli bra igjen. •